Trigger Med valentinsdagen og den single intimitetsmangelen tyngende over skuldrene, og en like regntung Bergenshimmel for å gni det litt ekstra inn, vandret vi stille inn på Hulen denne kvelden. Det høres kanskje naivt ut, men her gikk vi i håpet om å bytte ut vår manglende menneskelige intimitet med musikalsk. Og det fikk vi.
Sterke stemningssettere
Når Hajk valgte å legge sin første konsert etter albumslippet til Bergen, var vi selvsagt eksepsjonelt glade. Og når det attpåtil var på valentinsdagen, var jo det selvfølgelig et pluss. Sjeldent har vi single hatt en bedre unnskyldning for ikke å være alene. Og når publikum, litt over 22, samler seg foran scenen fordi bandet er på veg opp, glemmes alle kjærlighetssorger på flekken. I det de dansbare tonene til singelen Dancing Like This beveger seg ut i rommet, er stemningen allerede satt. Dette fortsetter ut i de neste låtene, da spesielt i sangen Get It Right, som med sin sterke musikalske og tekstmessige følsomhet virkelig drar frem intimiteten i Sigrids stemme. Når de kjører i gang med en sterk presentasjon av tredjesingelen Breathe, vet vi at dette blir en bra konsert.
Settet fortsetter i mer rolige takter fremover, hvor Medicine fra førstealbumet legger seg som snø på en forhekset sal i det den drar minnene mot fleet foxes og deres downtempo-folk. Følelsen drar seg videre inn i neste låt, den følsomme og sterkt lengtende låten Desperately, som med sine interessante stemmeeffekter legger sterkt preg på denne valentinskvelden. Da passer det kanskje ekstra godt å følge opp med Flowerdust, som drar tankene mot siste låt på et lengre amerikansk skoleball som de er romantisert i filmverdenen, og en får lyst til å gripe tak i nærmeste person for en siste intimdans.
Spontan samdans
Stemningen skrus med en gang opp igjen med den lette indiepoppen i Best Friend, som atter en gang får publikum til å bryte ut i spontan samdans. Stemningen setter seg virkelig i det Hajk følger opp med spaceaktige Keep Telling Myself, hvor vokalist Prebens stemme legger seg i god harmoni til den kjærlighetslengtende teksten. Når dette følges opp med andrealbumets avsluttet Snow Ball, vet vi at settet er komplett. Med sterk gåsehudeffekt, tas vi tilbake til istiden i en knallsterkt presentasjon av den Highasakiteaktige låten, hvor sceneeksperimenteringen tar oss med til høyder langt over det en skulle tro seg mulig. Og det er kanskje her den første kritikken kommer frem i det at Hajk nok burde ha plassert sin aller siste låt, Magazine, litt tidligere i settet, da denne selv om den er dansbar og digg, ødelegger for Snow Ball som konsertens siste låt, en plass deres livefremføring av låten soleklart hadde gjort den fortjent. Men det er derimot ikke noe hinder for konserten, og når bandet så rolig trer av scenen, beveger publikum seg stille med, og det nye samlingspunktet blir ved merchboden.
Etter en orkestralsk opplevelse med god veksling av energifylte topper og følelsesladede bakkedaler, er dommen klar. Det som ellers kunne vært atter en trist valentinsdag feiret med sjokkis og netflix, ble takket være Hajk veldig mye bedre. Med følsomme smil om munnen og kropper som danset i drømmene om samhold, var ikke publikum lenger alene, vi var sammen.