Noen av våre favoritter fra fjoråret. (Fotomontasje: Solveig Wøllo Egeberg

Musikkåret 2018

Musikalske aspiranter og tilbakevendende veteraner, lokalt og internasjonalt. Vi oppsummerer musikkåret 2018.

Musikkredaksjonen har spilt ny musikk i hele 2018, og det er nå tid for å reflektere over utgivelsene vi tar med oss videre inn i 2019. Før spillelistene oppdateres og nye artister får plass på scenen, kaster vi glans over våre kjæreste album fra 2018:

SOLVEIG WØLLO EGEBERG

Tierra Whack – Whack World

Noen album snuses på, noen tygges sakte, og andre slukes hele. Tierra Whacks audiovisuelle debutalbum “Whack World” er av sistnevnte kategori. Noe annet er vanskelig da albumet kun varer i femten minutter, hver sang kuttet på det eksakte minutt. Fengende melodier i varierende stilarter, fra mumble-rap og trap til countrypreget pop, fylles av Whacks underfundige språkunivers med linjer som  “I hope your ass breaks out in a rash//You remind me of my deadbeat dad”. Veggene i Tierra Whacks surrealistiske univers er bygd opp av den komplementære musikkvideoen med bokstavelige illustrasjoner av sangenes tema i knæsje farger og mengder av ballonger, neglelakk og sukkerspinn. Det er enkelt, det er ærlig, det er umulig å glemme.

Emilie Nicolas – Tranquille Emile 

Jeg ble fullstendig hekta på Emilie Nicolas stemme i 2014 da hun debuterte med “Like I’m a Warrior”, et album jeg har hørt i stykker. Da det ble klart for oppfølgeren “Tranquille Emile” i 2018 var jeg forberedt på likegyldig skuffelse. Så feil kan man ta. “Tranquille Emile” er en nyskaping av Nicolas som musikalsk konsept hvor hun lar sin trollbindende stemme få den plassen den fortjener. Vokalen danser i R&B-progresjoner gjennom et hav av dype basslinjer og myke synther. Uten å drukne. Høydepunktene er mange, men  “Higher Love”, “Let Me Love You” og “Future” må fremheves da de både alene og hver for seg oppsummerer det gjennomgående tema på plata; en kløende lengsel etter gjensidig kjærlighet.

Bjørn Torske – Byen 

Etter åtte års albumtørke slapp Bjørn Torske i juli sitt femte soloprosjekt “Byen”, midt i den gloiheite fellesferien. Det hele havnet litt under radaren for en nasjonal presse med heteslag, men internasjonal media og Torskes dedikerte lyttere greide å holde hodet kaldt og tok utgivelsen varmt imot.
“Byen” kan kalles en musikalsk reise (til nøds ettersom vi ikke er VG-anmeldere) gjennom Bjørn Torskes karriere. Etter et dansbart og eklektisk debutalbum (“Nedi Myra”, 1998), har Torske brukt storparten av sin karriere på å definere, og redefinere, et stemningsfylt landskap av corny elektronika og pastoral ambient (også kjent som leftfield i visse kretser). I “Byen” får vi et gjenhør med disko, italo, prog og eklektiske rytmer i en velprodusert kombinasjon av space disko som på mesterlig vis føles som en sonisk fremstilling av byens dirrende puls i små og store rom. Jeg vil tørre å påstå at dette er det beste han har laget – hittil.

GURO SKASLIEN ØYEN

Travis Scott – ASTROWORLD

Travis Scotts tredje studioalbum er rapperens beste hittil. «Astroworld» er inspirert av en fornøyelsespark med samme navn i Houston Texas, Scotts hjemby. Scott har skapt et sammenhengende bra album, en kunst få artister har mestret de siste årene. Det er vanskelig å peke ut én favorittlåt, fordi albumet er på sitt beste når det spilles back-to-back. Likevel må låtene «STARGAZING», «SICKO MODE», «R.I.P. SCREW», «STOP TRYING TO BE GOD» og «BUTTERFLY EFFECT» kalles albumets høydepunkter. Det er tydelig at Scott er en rapper for sin tid. Gjenkjennelige samples (blant annet i «R.I.P. SCREW» med samples fra et intervju med DJ Screw), tunge synth-beats og autotunepregende hits har blitt gjort mange ganger før, kanskje spesielt hos Kanye West og Drake. «Astroworld» er derfor ikke nyskapende eller grensesprengende, men ekstremt velskapt. I tillegg har «Astroworld» en imponerende liste med medvirkende artister og produsenter; Frank Ocean, The Weeknd, Kevin Parker (Tame Impala), Pharrell, James Blake, Swae Lee, 21 Savage etc. Disse preger låtene, spesielt «SKELETONS» produsert av Kevin Parker, som får en naturlig indie-vibe. Likevel har Scott skapt en egen verden der han samler det beste fra de beste. Det er kanskje ikke så rart at Scott har blitt kalt en genial kurator?

VEBJØRN ARFF

ViVii – Savant

Til tross for dens relativt korte lengde, greide ViViis debut-EP å fange min interesse på flere musikalske plan. Hva det var med den som fenget meg og gjorde det til en av årets mest spilte album, er jeg faktisk ikke helt sikker på, men her lurer jeg på om det dreier seg om hvordan de er så ufattelig flinke til å bruke instrumentene sine på en så stemningsskapende måte. Hvordan en engstelig gitar gir en følelse av trist overgivelse på den albumtitulerte åpningslåten, eller hvordan de kløktig tar i bruk siteren de arvet etter sin barnepike for å skape den drivende åpenheten som karakteriserer sistelåten Siv (You & I). Like fullt fortjener de skryt for deres gode tekster, hvor samtlige av låtene forteller sin egen historie. Da er det heller ikke rart de akkurat ble sluppet til å være med på årets by:larm-festival.

Jorja Smith – Lost & Found

Jorja Smith er en relativt fersk stemme i det moderne R&B-miljøet, men likeså en sterk en. Gjennom sin vakre vokal og gode historiefortellingsevner legger hun ut om både lettgjenkjennelige tenåringsopplevelser og samfunnsmessige problemer, sistnevnte spesielt å merke på samfunnskritiske “Blue Lights”. Dette, kombinert med hennes rolige og soul-aktige bakgrunnsrytmer, gir en nærmest hypnotisk effekt det bare er digg å chille med. Gode rytmer å huske fra ett godt år.

Snail Mail – Lush

Gjennom sin enkle, nostalgiske naivitet har Snail Mail i sitt debutalbum Lush tatt oss alle med tilbake til tenårene. Karakterisert av sin stemmemessige råhet og åpne tekstfortelling om hvordan det er å vokse opp, tok hun raskt verden med storm, noe som resulterte i blant annet sterk ros fra det anerkjente magasinet Pitchfork. Det var også denne sterke lyriske mestringen, samt de rolige og smådrømmende, men likeså rå og offbeataktige gitarriffene, som tok henne til Bergen i anledning den årlige indiefestivalen Perfect Sounds Forever i høst. Hvis Snail Mail fortsetter å levere nostalgisk indie som dette, er denne 19-årige amerikanerens karriere virkelig noe å se frem til.

ABTIN TARI

Unknown Mortal Orchestra – Sex & Food

Det tok meg ikke lang tid etter første sangen jeg hørte fra de vi av praktiske hensyn forkorter til UMO, til jeg måtte lage en spilleliste med alle albumene deres i kronologisk rekkefølge. Psykedelisk rock har vært en favorittsjanger for meg siden første gangen jeg hørte Pink Floyds “Comfortably Numb”, og det er deilig at sjangeren fortsatt får nytt liv snart 40 år senere. For det er nettopp det New Zealandske Ruben Nielsen, skaperen av UMO gjør; med det han selv kaller en “ny musikalsk dimensjon”. Portalen som han åpnet med debutalbumet i 2011 har gang på gang levert eksperimentelle, progressive og iblant utfordrende sanger. Han følger den samme stien her, men samme oppskrift betyr på ingen måte samme resultat. Sex & Food fusjonerer rock, alternativ og til og med R&B inn i 70-talls psykedelika. Albumet ble skapt baklengs fra tradisjonell retning, der Ruben har fått albumcoveret presentert som han deretter har laget musikk til. Resultatet reiser innover psyke og fantasi, til en verden hvor du kan glemme ensomhet. Litt som Tame Impala sine psykedeliske stupebrett hvor håpløshet blir frihet, maler UMO herlige kunstverk av ukjent frykt og skaper hjem av hus.

Sushi X Kobe – Døden lever lengst

Bergensduoen som provoserer mest, enten det er grunnet tekst eller alt for harde trap-beats, debuterer sitt første album med noe av det hardeste trap/hip-hop Norge har å tilby. Hardt er et klart nøkkelord. Det har kanskje noe å gjøre med metall-bakgrunnen til Kobe-Wan Kenobi som skinner mer i albumet enn noe annet de har laget før, da dette er det mest metall-hip-hop jeg har hørt. Med deilige kontraster, starter albumet mykt med drømmende piano før det industrielle og konfronterende lydbildet kicker inn. Allerede på dette punktet mistenker jeg at guttene har solgt sjela til djevelen og spådd frem dette kunstverket gjennom satanistisk rituale fra Bergens dypeste undergrunn. Tid og evighet, død og ubrukelighet, filosofi og misbruk; de surrealistiske bildene om dystopi og elendighet presentert med banebrytende beats og virkelig råe vokaler gjør dette til noe av det modigste, fingeren-oppi-været prosjektene jeg har vitnet fra norsk musikkscene.

 

MARIE MUTONI DOMMERSNES ARNESEN

Janelle Monae – Dirty Computer

Janelle Monaes nye album Dirty Computer var fjorårets mest velkomne og inspirerende plot twist. Etter en hel karriere med album om karakteren Cindi Mayweather, en android i en sci-fi fremtid, ga hun ut et album som seg selv, Janelle, 110%. Og for en Janelle! En nå åpent panfil Monae synger om seksualitet og feminisme, rapper om rasisme og identitet. De deilige R&B- rytmene, den Prince- inspirerte synthen (ja, han har på ekte bidratt til akkordene!) og de kompromissløse tekstene fjerner all tvil: dette er en identitetsrevolusjon og Janelle Monae er Che! Det beste av alt er at den er smittsom, og setter enhver lytter i kontakt med sin egen indre Strong Independent Woman. Personlig var jeg aldri i tvil om at dette er soundtracket til årets nyttårsforsett.

John Grant – Love is Magic

Etter et par år i eksil på Island har John Grant gitt ut sitt femte soloalbum, sitt mest elektroniske så langt. Denne gangen er temaet kjærlighetens mange former, og som alltid hos John Grant med konnotasjoner til hans egen etterhvert godt kjente livshistorie i møte med homofobi og kjærlighetssorg. Som en gave fra oven inneholder for eksempel albumet noen veldig sassy discohymner som hyller hans yngre, skapfaste jeg. John Grant har stålkontroll på dette med følelser, og det er det som gjør albumet så interessant – jeg har aldri hørt en så morsom og electro- funky sang om kjærlighetssorg som “Diet Gum”. Noe å tygge på inntil Grant, i egen sjeggete person, tar turen over Norskehavet og vi får Love is Magic live på Bergenfest til sommeren!

Khruangbin – Con todo el Mundo

Dersom Khruangbin hadde vært en by ville det ikke vært Bergen. Det ville vært en eksotisk by i en brennhet ørken. I en oase, med en sval bris fra sørøst som bringer med seg en funky beat og noen lekne gitartoner. Trioen lever med “Con Todo el Mundo” definitivt opp til deres tidligere stempel ”world music”. Vagt til tross, passer det så bra fordi Khruangbin har spunnet globusen etter inspirasjon denne gangen også, og hatt med elementer fra flere av verdens hjørner i sitt nye album, hovedsakelig gått bort fra thailansk funk til fordel for iransk pop. For de som tok spansk på videregående gir disse factsa kanskje albumtittelen et ekstra lag? Sløve og deilige beats og minimalt med vokal gjør Con Todo el Mundo til den beste bakgrunnsmusikken å drømme seg bort til sommeren på. Bare å klikke seg inn på norwegian.no.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *