Gotta Catch Them All! (Pressefoto: Nintendo)

Forbedret utgave av Pokémons begynnelse!

John-Edvard har gått tilbake til Pokémons røtter ikledd ny drakt i Pokémon: Let's Go: Eevee, og han har storkost seg!

Når Crash Bandicoot N. Sane Trilogy ble annonsert midt på natten for noen år tilbake, satt jeg og frydet meg. I vår skjedde det igjen, men denne gangen fordi Nintendo og The Pokémon Company International hadde holdt en pressekonferanse hvor de annonserte de nyeste Pokémon-spillene, som nå skulle komme til Nintendo Switch; Pokémon Let’s Go: Pikachu og Pokémon Let’s Go: Eevee (heretter “Let’s Go”).

Disse spillene skulle være utvidede oppgraderinger av Pokémon Yellow, som igjen var en utvidet versjon av Pokémon Red og Blue, med inspirasjon fra Pokémon TV-serien. Dette kom til å bli det første på mange måter; Det første Pokémon-rollespillet til Nintendo Switch, første spillet hvor den første Pokémon-regionen Kanto kom i 3D, første gang et hovedspill i serien har vært på hjemmekonsoll og første gang Game Freak, spillutvikleren bak hele serien, har utviklet et rollespill til en hjemmekonsoll. Jeg gledet meg som bare det, spesielt etter en trailer som fortsatt er min favoritt-trailer noensinne. Nå har jeg fått ha spillet både i min hule hånd, og på TVen i stuen, og jeg må bare innrømme at jeg har blitt forelsket.

Hva er egentlig dette spillet?

Let’s Go er som sagt en utvidet versjon av Pokémon Yellow, et rollespill hvor man fanger dyr kjent som Pokémon, trener dem opp, og kjemper mot andre for å bli den beste Pokémon-treneren. Men spillet har også tatt direkte inspirasjon fra et annet, nyere spill, nemlig Pokémon Go. Let’s Go har byttet ut Pokémon-spillenes vanlige metode for å finne ville Pokémon, at de tilfeldig angriper deg og at du må bekjempe dem, med at du ser alle Pokémonene når du går rundt i verden og for å fange dem går du bort til dem og kaster en Pokéball på dem. Dette er noe som har forandret en del på hvordan spillet føles, og jeg mener at dette som oftest er positivt.

Det å slippe at 100 Zubater angriper deg tilfeldig når du prøver å komme deg igjennom Mt. Moon, er utrolig deilig, og det at Pokémonene synes hele tiden hjelper med å få verden til å føles mer levende. At kampene mot ville Pokémon har blitt byttet ut med fanging inspirert av Pokémon Go, er heller ikke et problem, da dette gjør at kampen ikke blir mellom din Pokémon og den du prøver å fange. Dette blir derimot en kamp mellom deg som trener og dine hjelpemidler, og Pokémonen du skal klare å fange!

Denne gangen er kun de første 151 Pokémonene tilgjengelig, men selv om John-Edvard ikke kunne fange favoritten Lucario, ødela ikke det opplevelsen (Pressefoto: Nintendo)

Godt skapt opplevelse!

Er det noe dette spillet klarer bra, så er det å skape en av de bedre opplevelsene i Pokémon-serien. Let’s Go har en historie som er lik de man har hørt før, men med flere historie-punkter enn det man gjerne er vandt til i denne serien. Og selv om historiefortellingen fortsatt er ganske avslappet, brukes nye kameravinkler, enkle historiescener og animasjoner på godt vis, og forteller historien på en god måte! Ikke noe spektakulært, men akkurat nok til at de yngre er engasjert og de eldre kan bli underholdt, og så gå videre raskt. Musikken derimot, er ikke bare god, men fabelaktig!

…en av de bedre opplevelsene i Pokémon-serien…

Her står de originale melodiene fra de første spillene i fokus, med ny musikalsk drakt. Jeg må spesielt skryte av bruken av trommer, som virkelig holder spilleren engasjert igjennom både kamper og turer igjennom byer, fjell og daler. Spillet ser også veldig bra ut, med gode design og nydelige animasjoner på alle Pokémonene, men jeg må innrømme at den litt kjedelige lyssettingen kombinert med matte farger noen ganger får spillet til å se litt ut som ett mobilspill. Det er ikke negativt, men Let’s Go er gjerne ikke så veldig imponerende å se på.

Les også “Overpriset og unødvendig… men kul, da!”

De gode animasjonene som jeg nevnte tidligere bidrar også til noe jeg synes dette spillet klarer veldig bra; Å få Pokémon-verdenen til å føles virkelig. Pokémonene dine blir med deg når du løper rundt, og blir til og med distrahert av ting de finner på bakken, som de gir til deg. Under kamper kan de snu seg og se på deg, hvis de blir nervøs, og hoved-Pokémonen din, Eevee (eller Pikachu hvis du går for Let’s Go: Pikachu) kan du gjøre enda mer med! Eevee er med deg over alt, selv om du ikke har den som en del av teamet ditt. Den sitter fornøyd oppå hodet ditt, og du kan velge hvilke klær både du selv og Eevee skal gå med, hvis du vil at Eevee skal gå med klær da.

Du har en egen modus hvor du kan leke og kose med Eevee, som er kjekt for noen, unødvendig for andre, og Eevee tar også over for det som tidligere var dominerende i Pokémon-spill; Hidden Moves; teknikker som du MÅTTE lære Pokémonene dine for å kunne komme deg videre i spillet. Slike teknikker lærer nå Eevee, uten at det går utover dens kamp-trekk, og jeg foretrekker dette over hvordan Pokemon Sun og Moon gjorde det, da du hentet inn andre Pokémon for å gjøre slike ting. Her er det bestevennen din Eevee som hjelper, og det er både gøy og sjarmerende.

Les også “John-Edvard unboxer Pokémon Let’s Go-swag”

Det er desverre ikke alt som fungerer like bra i Let’s Go, og det første jeg må nevne går tilbake til fange-systemet. Dette fungerer helt strålende, helt til du må gjøre det som på fagspråket kalles “grinding”, altså å kjempe mot lignende fiender igjen og igjen for å bli sterkere. Her blir det rart, fordi det er umulig å trene Pokémonene dine uten å fange hver Pokémon du møter. For all del, du blir sterkere av å kjempe mot andre trenere, som i andre Pokémon-rollespill, men når en trener er slått, er den ferdig. Så da må du ut å fange alt du ser, hvis du trenger å bli sterkere, noe som kjennes både rart og feil ut. Her skulle man gjerne hatt valget om å kjempe eller fange Pokémonen! Jeg skal innrømme at jeg faktisk foretrekker dette problemet over tilfeldige kamper slik som systemet fungerte før, men det er rom for forbedring.

Utvikler vet alltid best… eller…?

Et annet sted hvor det er rom for forbedring er når det gjelder valg-muligheter. Man kan for eksempel ikke spille dette spillet med Nintendo Switch sin “Pro Controller”, som er rart, for kontrolleren har alle nødvendige funksjoner. Man kan heller ikke bruke begge Joy-Cons hvis man tar de av Switchen, man kan bare bruke én. Dette er helt greit, for det er mer enn nok knapper på en Joy Con, men det å ikke ha valget om å kunne bruke en større kontroller, er forvirrende. Jeg er heller ikke en stor fan av å bruke bevegelses-kontroller til å fange Pokémon, men dette er mer en smaks-sak enn et problem, og i håndholdt modus bruker du knapper kombinert med bevegelse, som løser problemet mitt.

Forholdet mellom deg og dine Pokémon er mer i fokus enn i tidligere Pokémon-spill fra Game Freak (Pressefoto: Nintendo)

Ting som gikk bra “forrige gang”

Det er også noen ting som merkelig nok ble lagt til i Pokémon Sun og Moon, som er borte her. I Sun og Moon kunne man enkelt se hvilket angrep som var best å bruke i visse situasjoner, som jeg personlig likte, men dette er tatt vekk igjen. Online-modusene er også mye mer begrenset. En ting som merkelig nok heller ikke har blitt bedre, er det tekniske. På 3DS kunne vi si at spillene begynte å bli for ambisiøst for den lille konsollen, men selv her på Nintendo Switch klarer ikke alltid spillet å kjøre uten å måtte roe ned antall bilder i sekundet flere ganger. Jeg pleier ikke å klage på slike ting, men med et slikt spill som gjerne ikke ser ut som det skulle kreve så alt for mye, er det skuffende å se slike tekniske hikster på en kraftigere konsoll sammenlignet med 3DS.

…skuffende å se slike tekniske hikster…

Enda en merkelighet kommer når man prøver spillets nye lokale samarbeids-modus. Man kan nemlig spille dette spillet sammen med andre, men da blir alle kampene 2 mot 1 hvor spillerne alltid har flere Pokémon enn motstanderen, noe som gjør at spillet blir mektig ubalansert. Dessverre lager disse problemene et mønster; Game Freak virker som de ikke helt vet hva de holder på med. De gjør mye bra, men noen av valgene deres og noen av problemene som oppstår, er ganske forvirrende. Jeg personlig liker dette spillet, men er det på tide at Game Freak, som resten av Nintendo, skjerper seg litt og ikke bare lever i sin egen boble?

Animasjonene i dette spillet formidler gleden av å leke med sitt eget digitale kjeledyr! (Pressefoto: Nintendo)

Jeg er kanskje litt streng med Game Freak. Det er nemlig mye bra her. De har faktisk gjort noen grep som gjør spillopllevelsen enklere for spilleren; som å la oss endre navn på Pokémon når som helst, og også ha Pokémon-boksen tilgjengelig overalt hvor man går. Dette er ting som gjør spillet enklere, men det at Pokémon er synlig når man går rundt i verden, gjør at man kan unngå den, så det er lettere i dette spillet å styre hvor mye trening du får, som gjør at du kan velge litt hvor lett spillet skal være.

Konklusjon

Jeg digger Let’s Go. Det tar en serie jeg elsker, strømlinjeformer den originale opplevelsen, forbedrer den og serverer den pyntet. Dette er noe jeg virkelig vil anbefale både erfarne Pokémon-trenere, og nykommere til denne fantastiske verdenen! Det er noen rare detaljer som gjør at jeg er litt usikker på fremtiden til serien i utvikler Game Freaks hender, men for nå kan jeg lene meg tilbake i sofaen med en god kopp kakao, og fortsette å trene for å bli en Pokémon-mester!

Siste podcaster

  • Hardcore - Fallout 0,76
    Denne uken snakker John-Edvard, Håkon og Petter om Spyro, Pokémon Let`s Go, Darksiders 3 og mye annet, men det vi aller lurer på, er hvorfor Håkon fortsatt spiller Fallout 76...

Hardcore

Uortodoks og kompromissløst spillpodcast om konsoll- og PC-gaming hver tirsdag kl 11:00. Anmeldelser, reportasjer, tilbakeblikk og gjester fra spillindustrien.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *