Daniel Kvammen inntok Ole Bull Scene da han besøkte Bergen torsdag kveld (foto: Ida Mellingen Flagtvedt).

Fremad med klar retning

Daniel Kvammen holdt det ekte, personlig og intimt på Ole Bull sist torsdag.

Å være en velrennomert artist bringer deg visse steder i det norske musikkmaskineriet. Gode steder, bevares. Du får lufte deg og musikken din i den norske offentligheten, du bryter brød med Christine Dancke i P3 og du er gjerne en av de norske navnene som plasseres på Amfiet på Øya eller Kongescenen på Slottsfjell. Alt i alt som sagt, gode steder å være, og steder du som oftest har gjort deg fortjent til å være på.

Daniel Kvammen har gjort det meste av dette. Han er et av de mest fremtredende navnene i den nye norske visetradisjonen, takket være en enorm karisma, et øre for fengende melodier og et norskspråklig tekstunivers musikere flest her til lands kan drømme om. Han er en av de som bærer stafettpinnen videre til neste generasjon både for visesang og norskspråklig musikk. Daniel Kvammen kunne godt dratt et fire- og gjerne femsifret antall mennesker til konsertene sine om han gikk inn for det.

Derfor er det gøy å se tankegangen bak Kvammens nye turne. Turneen Straumlaus (som ikke bare et ordspill på hans to siste albumutgivelser) er en akustisk turne han og bandet tar med seg land og strand og til bygd og by denne høsten. Her er både Rockefeller i Oslo og Bygdaheim i Fiksdal på turnelista. Scenene er små, noe som åpenbart er fordelaktig når scenebeholdningen er to kassegitarer, et piano og en synth.

 

Crowdwork a la Kvammen

På turneplanen har Ole Bull Scene blitt Kvammens scenevalg i Bergen. Et lite lokale med sitteplasser, lavt tak og lysekroner hengende som slukkes når konserten starter. Det er ikke en eksplisitt følelse av bygdekino eller samfunnshus i lokalet, men like fult føles konsertstedet intimt og lokalt.

Daniel Kvammen turnerer landet med den akustiske turneen Straumlaus denne høsten (foto: Lukas Gonçalves).

Kvammen entrer scenen til varm applaus fra publikum, hvor han åpner konserten med «Om du vil ei gong til» fra 2017-albumet Vektlaus. Sangen, som originalt har et up-tempo og indierockaktig driv med enkelte drypp The Killers, kler det nedtonede og akustiske lydbildet veldig godt. Dette er dessuten en av sangene Kvammen har spilt inn om igjen til det han så famøst har kalt klineversjoner: Nedtonede, eventuelt akustiske versjoner av låtene hans. Du veit, perfekte å kline til.

Mellom sangene gjør Kvammen det meste ut av muligheten til å kommunisere med publikum. Her er han veldig mye den samme personen som han er som musiker: Oppriktig, underfundig og lite selvhøytidelig. Han introduserer sine bandkompanjonger samtidig som vi får levert historier om sangene. Her får vi fortellinger om alt fra dansevegring på afterski på Geilo, mannlig vennskap til høyst humoristiske beskyldninger om å være homofil. Alt formidles med et øye og øre for publikum og på Kvammens umiskjennelige Geilo-dialekt. I dette strekket får vi høre sanger som «Me dansar ikkje for moro skyld» og «Ingen vega utanom», hvor spesielt førstnevnte framstår som en helt ny opplevelse.

Det merkes fort at denne intime settingen kler Kvammen på alle måter. Både han, bandet og musikken kommer til live i den nære interaksjonen med publikum. Her er det ikke snakk om å stå og nikke med eller for den saks skyld lage moshpiter. Folk flest sitter og lytter med, og når Kvammen forespør en håndsopprekning om hvor mange som har sett han før, er nesten alle hendene i taket.

 

Utrop til byen

I konsertens mellomdel kan det enses visse former for tematikk i låtene Kvammen framfører og forteller om. Vi begynner å bli kjent med fyren bak musikken, han som flyttet fra et lite sted ved foten av Hardangervidda for å følge drømmene sine i storbyen. Her formidler han melankolsk og sobert forholdet til det Geilo han forlot i «Fremad i alle retninga», mens hat-elsk forholdet til hans nye hjemby Oslo utforskes på livsbejaende og humoristisk vis i «Gatelangs gjennom sorg og synd». Her klemmes det inn flere skamløse publikumsfrierier til det bergenske publikumet, som garantert deler en del av Kvammens observasjoner om Tigerstaden.

Daniel Kvammen slapp 2 album i 2017 og mottok gode kritikker (foto: Lukas Gonçalves).

Vi får også en akustisk versjon av «Som om himmelen revna». Uten Lars Vaular denne gangen, selv om Kvammen gjør godt i å minne oss på samarbeidet med byens store sønn. Sangen bærer Kvammen flott på egenhånd, som er en av hans beste og mest inderlige skildringer av brudd og kjærlighetssorg. Vaulars parti erstattes dessuten med et gitarmellomspill som gir bandet på scenen mulighet til å skinne.

Tempoet dras opp igjen når Kvammen fyrer i gang «Drauma», en av sangene som geleider oss mot konsertens avsluttende del. Etter hvert ble det også rom for en koselig overraskelse.

 

Den endelige løsninga?

Da konserten nærmer seg slutten, gjentar Kvammen bedriftene fra tidligere mellom sangene. Ideene, fortellingene og oppfordringene fra scenen hagler, blant annet en om å rope på «en sang til» når han sier at han er ferdig og «kanskje har glemt en sang», som man som vanligvis gjør på konserter. Kvammen blir her magikeren som viser deg triksene sine og slipper unna med det. Det er nesten en form for magi i seg selv.

Den tredje-siste låta ut på kvelden er en koselig overraskelse. Her covrer nemlig Kvammen sine med-hallingdøler Hellbillies og deres evigvakre klassiker «Den finaste eg veit». Tanken slår meg om at der er noe dypt resonnerende og ekte i denne låta som kanskje kun kommer fram om den framføres på av en sindig hallingdøl. Framføringen er i alle fall en av Kvammens absolutte høydepunkter denne kvelden.

Den «siste låta» ut for kvelden drar igjen opp tempoet og lynnet. «Fuck deg, helsing 90-tallet» er en smittende og herlig humørspreder, i originalversjon så godt som i akustisk versjon. Kvammen og bandet bukker så i støvet og takker for seg. Men så var det den låta de hadde glemt. Kveldens endelige avslutning kommer med enda et høydepunkt, nemlig en nedstrippet og inderlig formidlet versjon av «Du fortenar ein som meg», en moderne klassiker.

Daniel Kvammen har nok sett det meste av konsertscener i Norge. Og at han kan trekke et publikum vitner det ingen tvil om. Allikevel kan man anse akustisk turne-prosjektet som et genialt trekk med lav risiko i så henseende. Lokalene er små og intime, men fylles gjerne av de som prissetter musikken hans mest. Til tross for at mesteparten av konsertens suksess er Kvammens egen fortjeneste, bidro den personlige interaksjonen med publikum veldig i å skape den riktige settingen for turnekonseptet hans.

Med andre ord var det passende at mange av historiene om sangene ble bundet opp til temaer som hva som er hjemme, hvem som er venna dine og hvem du elsker. Daniel Kvammen virket i alle fall å være hjemme og elsket foran forsamlingen som så han på Ole Bull torsdag kveld.

Plutopop

Plutopop er musikkmagasinet for deg som ønsker å høre den ferskeste kvalitetsmusikken fra alle genrer. I løpet av en time får du ny musikk, intervjuer med artister, gjester i studio og muligheten til å vinne konsertbilletter. Er musikk din hobby, lidenskap eller religion? Lytt til Plutopop, hver fredag kl. 13.00 – 14.00.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *