(Skjermdump: Sigve Solvaag)

Klassisk gresk

ANMELDELSE: Odysseen har begynt i Ubisofts massive “Assassin’s Creed Odyssey”.

Ambisiøs Sandkasse

Ubisoft tråkker ikke på bremsene, for å si det mildt. Det første jeg gjorde da jeg kom i gang med dette spillet var å trykke på “M” for å få fram kartet. Et svimlende syn møtte meg, der mer eller mindre hele Hellas samt Egeerhavet var synlig, samt masse av øyene. Spillet lar deg velge mellom Alexios eller Kassandra og du begynner som en leiesoldat eller misthios på en avsides øy i den greske verdenen. Spillet lærer deg grunn-formlene for spillet på denne øyen, alt i fra å “synkronisere” til å snike, sloss, mekke piler og utføre oppdrag av forskjellige typer. Etter du har gjort deg ferdig med denne øyen, så er du i prinsippet kjent med de fleste mekanikkene i spillet, eller 90% av opplevelsen om man ikke tenker på fortellingen. De resterende 5% er sjøslag og de andre 5% kommer jeg ikke til å utdype i denne anmeldelsen.

Instruks: Pil går i fiendes hode. (Skjermdump: Sigve Solvaag)

Spillet føles veldig likt til Assassin’s Creed Origins der det angår spillmekanismer. For de som ikke har spilt Origins, så tar både Odyssey og Origins et stort steg vekk fra hvordan utviklingen i Assassin’s Creed spillene ellers var. Utrustning og spesielle evner bestemmer i større grad hvordan man spiller. Evnene er inndelt i kategoriene Jeger, Kriger og Snikmorder, som har hver sine godt definerte spillestiler. En jeger bruker bue og spesielle typer “skudd”, mens en kriger bare dasker fienden til den gir opp og til slutt snikmordere som sniker og myrder. Med dette bryter både Origins og Odyssey veldig klart fra Assassin-rollen man ellers ville fylt i tidligere spill. Man er ikke tvunget til å snike for å fullføre oppdrag, man har ingen skjult klinge, og Alexios/Kassandra er ikke nødvendigvis en diskret person i konflikten som preger Hellas. På denne måten minner fortellingen Odyssey presenterer mer om en gresk heltefortelling, bare mer jordnær enn Iliaden eller Odysseen.

Møt Kassandra Stark. (Skjermdump: Sigve Solvaag)

Spillet har oppdrag som man kan følge, der “odyssé” oppdragene forteller selve fortellingen til spillet, og ellers har man “verdensoppdrag” og “karakteroppdrag” som går mer på det “hverdagslige” innholdet i verden. Noen oppdrag er simple, med generiske navn på karakterene som “WOMAN” og “FARMER”, og interaksjonene med de virker som om en katt hadde trampet på et soundboard med replikker. Odysséoppdragene har mer minneverdige karakterer, og Ubisoft har ikke vært sjenert med å bruke “kjendiser” fra antikkens Hellas. En ny utvikling Odyssey kom med i denne sammenhengen er dialog-valg som på en måte minner om Mass Effect eller kanskje mer om Witcher 3. Selv om man kan gjerne trekke en slik sammenligning, så vil jeg påpeke at litteraturen karakterene i spillet er basert på ikke er på langt nær like imponerende. Man kan valgfritt spørre utfyllende om detaljene ved et oppdrag, eller ta korsvei-valg som å lyge eller true andre karakterer.

Fornøyelsesparken Hellas

Ubisoft ser ikke ut til å ha holdt igjen der det angår det visuelle i Odyssey. Verden er rett ut vakker. Mitt første møte med denne verden, etter en kort slosskamp med noen margløse banditter, var en solrik og idyllisk øy. Trær og busker bruste i den milde brisen, solen hang søvnig over det joniske havet og geiter breket i avstanden. På en ås ikke langt unna kunne jeg se bønder flakke rundt kritthvite bygg.

(Skjermdump: Sigve Solvaag)

Kunststilen er definitivt så naturalistisk og realistisk som det er mulig å få. Havet er modellert til å bølge og skifte på troverdig vis, mens dyrene lever sine små simulerte liv, der ulver jakter på bukker og skilpadder svømmer med stimer av småfisk. I sunkne ruiner lusker haiene. På toppen av åsene flakker gauper overgått kun av ørner som seiler i medvinden.

De har virkelig klart å lage en verden man kan gå seg vill i. Og det er faktisk ganske lett, for man kan nå ukritisk klatre over nesten alt. Ser du et fjell, så er det en god mulighet for at du kan klatre det. Det minner litt om Breath of the Wild, bare at man aldri blir sliten av å klatre. Faktisk er klatresystemet litt vel ukritisk – man kan klatre opp Apollos´ bare bronserumpe om man vil, selv om – kremt – det ikke er noen håndtak. Og, ja, forresten, du kan ikke dø av å falle. Du kan for eksempel bare kaste deg utenfor et stup og ikke dø i det hele tatt.

(Skjermdump: Sigve Solvaag)

Når man endelig får reise med skip får man til slutt også utforske resten av Hellas, og det går ikke lenge før man får se Parthenon i sin storhetstid, nymalt på toppen av akropoliset i Athen. For de som er bitt av basillen som er Antikkens Hellas er dette definitivt et spill som kommer til å gi deg noen gysende opplevelser. Å delta i denne verdenen er nok fantasien til noen, spesielt Håkon, og det er en svært underholdende opplevelse hvis man fortsatt er venner med historiefaget.

Men samtidig så er det noe som bare er feil. Og da mener jeg ikke historisk feil eller uautentisk, men noe som skurrer. For eksempel, du blir bedt om å delta i slaget for Megaris. Jeg måtte knipe meg selv. Var jeg i ferd med å oppleve slag på linje med scener fra Gladiator eller Alexander, med rekker av Spartanere i full hoplitt-rustning og falankser som avanserer på hverandre? Nei, dessverre. Slagene i Odyssey er tamme slagsmål der noen knipper av Athenere og Spartanere utkjemper et slag som er mindre disiplinert enn gateslagsmålet fra West Side Story. Det handler bare om å slå ut noen viktige fiender, så “vinner” av en eller annen grunn din side.

For en svinesti… (Skjermdump: Sigve Solvaag)

Rart nok som det er, så kan du styrte f.eks. Athenernes kontroll over en region, bare for så å kjempe for regionen på deres side. Det er av en eller annen grunn en mulighet. Utover det så kan man egentlig ikke helt ta sider i Pelepponeskrigen. Du kan velge å kjempe for begge nasjonene til tider, men du kan også plutselig bare bestemme deg for å utradere borgene til nasjonene du nettopp kjempet for, og det vil kun koste deg dusøren de setter på hodet ditt. Og ja, ofte er dusørene ganske tamme og kan nedbetales med å praktisk talt vippse hvem enn som vil ha deg død.

Dusør meg her og dusør meg der

Foruten oppdragene har Odyssey en del systemer for å gjøre livet i Hellas interessant. Som jeg nevnte, så kan man ende med å få en dusør på hodet, og det er det såkalte “sponsorer” som gjør. Du kan oppsøke disse sponsorene og likvidere de, som frigjør deg fra dusøren, men du kan også betale de for å trekke dusøren. Dusør utlyses hvis du som spiller gjør slemme ting som å drepe sivile, stjele ting og tank, og verst av alt angripe borger. Hvis du gjør dette lenge nok så vil du tiltrekke oppmerksomheten til en dusørjeger / leiesoldat. Hellas, eller “den greske verden” som spillet kaller det, er generøst begavet med slike dusørjegere på lik måte en Grandiosa har paprikabiter.

(Skjermdump: Sigve Solvaag)

I hver region finnes det noen utmerkede dusørjegere som du kan banke opp, og deretter rekruttere som mannskap til skipet ditt, eller avrette for å ta deres plass i rangstigen av leiesoldater. Dette er et system som på overflaten kan være interessant, og jeg vil gjerne se at det blir utviklet videre.

Du har kanskje lest eller hørt et sted at dette, samt et kult system (som jeg ikke kan gå i detaljene om), minner om Shadow of Mordor’s Nemesis-system. De ligner, men de har flere ulikheter enn likheter. Kultsystemet minner litt om en etterforsker’s tavle, med en oversikt over ukjente personer som er involvert i en konspirasjon. Leiesoldatsystemet er mer en slags rangstige, der du kan måle din egne fremgang som leiesoldat i Hellas. Dette er artige systemer, men de har ikke akkurat et enormt preg på verdenen og ofte er de underlagt andre systemer som oppdrag og region-nivåer.

(Skjermdump: Sigve Solvaag)

En annen ting som har irritert meg er hvordan regioner er låst til nivåer, og du kan ikke utforske verdenen helt fritt. Du kan prøve, men du vil nok bli løpt ned av en krakilsk gaupe som er 20 nivåer over deg og som dreper deg fortere enn du kan si “Phobos”. Jeg synes det er en kunstig måte å håndheve vanskelighetsgrader på. Det leder spesielt til at fiender blir “pilsvamper” som du kan hamre løs på med øks og sverd med den samme effekten som en tannpirker. Denne nivå-slusingen gjør seg også merket i oppdragene, som til tider hopper opp noen nivåer høyere enn det du er. I såfall kan du prøve å fortsette fortellingen, men du vil oppleve at den er mye vanskeligere å gjennomføre, og at det heller er lettere å gjøre noen “sideoppdrag”. Dette føler jeg igjen leder til en frustrasjon der du ikke kan følge opp på den ellers ganske interessante historien i hovedoppdraget. Hvis du har en appetitt for sideoppdrag og utforskning vil denne dynamikken gjøre seg mindre kjent, men da er du kanskje ikke der for fortellingen, men heller spillturismen?

(Skjermdump: Håkon Øren)

Så takten i spillet kan knirke litt, men hvis du kommer til å forvente at det vil gå litt tid mellom hver bit av hovedfortellingen vil spillet flyte litt bedre. Jeg brukte en god del med tid på å jakte på kultmedlemmer, noe som ofte involverte litt detektivarbeid. Ellers synes jeg det hadde sin egne sjarm å ri rundt på landet, bare for å støte på noen kule steder som f.eks. Agamemnons palass, en mystisk hule eller noen av kolossene som stikker ut i landskapet. Ofte er slike steder noe du kun vil støte på hvis du går litt off-road og ignorerer oppdragene i spillet. For eksempel finner man ofte de edlere ressursene på toppen av fjell eller i bunnen av innsjøer, så spillet er dyktig i å belønne utforskergleden.

Frynsete frynsegoder

Som du sikkert merker, så er inntrykkene mine litt blandet. Jeg har storkost meg i Odyssey, og jeg har fortsatt mye igjen. Til tider har jeg funnet meg selv i spillet, traskende langs stranden, beroliget av bølgebrusen og gjespende bris. I andre tilfeller har jeg vandret i antikkens Korint, Athen og Sparta, Mykonos og Naxos og betraktet det troverdige, simulerte livet der. Fundamentalt sett har de virkelig truffet blinken når de representerte oldtidens Hellas. På mange måter begynner jeg å tenke på Fallout 4, som er et spill som er mesterlig komponert når det gjelder det visuelle. The Commonwealth er et magisk og vakkert sted, og Ubisofts Hellas er likedan imponerende. Dessverre er en annen ting de har til felles en ganske flau og underutviklet prosa. De er frynsete verk, men på samme måte som at din mest behagelige genser eller pysjbukse ser litt frynsete ut men er digg å gå i, er de likedan. 

(Skjermdump: Sigve Solvaag)

Dialogmulighetene i dette spillet er ikke akkurat imponerende. Noen er tunget ned i ordspill som får meg til å oppgitt sukke, mens såkalte “flørte” segmenter er så kleint at jeg kan forsvinne inn i hettegenseren min. Noen av scenene er også ganske tafatte, som om Ubisoft egentlig ansatte Tommy Wiseau til å skrive deler av manuset. Noen av de emosjonelle scenene blir ofte tonedøve, som f.eks. en “kjæreste” karakteren min hadde, som flørtet skamløst mens hennes sengeliggende og alvorlig syke far lå rett i bakgrunnen og vred seg. Det reiser en del spørsmål som jeg bare ikke helt makter å svare på…

Ellers så har også spillet et desperat opplegg for mikrotranskasjoner. Merk, dette er et énspiller spill. Du kan døve det litt ut, og det forbeholder seg i marginene til en viss grad, men innholdet er skamløst. Du kan betale engangssummer for å få forbruksressurser i spillet, som jeg synes er spesielt tvilsomt. Det, i tillegg til såkalte “XP Boosters”, som dobler mengden erfaringspoeng du tjener i spillet, er for meg bare kynisk utnytting av psykologi. Som jeg nevnte, så daler takten i spillet litt mellom hovedoppdragene, men hvis du har allerede punget ut for en XP booster, så vil du ikke merke dette i det hele tatt. Flere anmeldere av spillet har også nevnt at de syntes det ble mer fornøyelig å spille hvis de brukte XP boostere.

Penger til pengegudene! (Skjermdump: Sigve Solvaag)

Jeg kan fatte at prioriteringene til Ubisoft er på penger, for de har her valgt å selge et produkt som definitivt kunne trengt litt mer stell og utvikling før det ble publisert. At de valgte å bruke tid på å splitte opp innholdet i spillet for å tyne noen ekstra kroner av det synes jeg er en fadese. Jeg skulle ønske de ikke gjorde dette, for de har mer eller mindre tatt deler av opplevelsen bak en ekstra betalingsmur, som er ganske urimelig når spilleren allerede har betalt rundt 500 – 600 kroner for produktet.

(Skjermdump: Håkon Øren)

Det er kanskje en melankolsk note å avslutte på, men jeg følte det måtte nevnes. Det er ikke en påtrengende eller stor del av spillet, og du kan fint unngå det hvis du tar deg litt tid til å rusle litt rundt i verdenen. Akkurat for meg så passet dette bra, for jeg liker åpne verdener i spill. Jeg forsvant i Breath of the Wild’s verden, gikk meg vill i Far Cry 5’s skoger og i Odyssey fant jeg også denne samme gleden. Hvis du er en fan av spillene jeg nevnte og ikke er redd for å bli litt skitten, så kan dette være tittelen for deg.

Hvis du begir deg ut på Assassin’s Creed Odyssey, stig ombord Adrestia og seil til Naxos. Ta med en amfora med vin. Jeg sitter ved kaien i Ariadnes skjebne og vil gjerne høre hva du synes om spillet.

(Skjermdump: Sigve Solvaag)

Et annet perspektiv

Håkon Øren har selvfølgelig også spilt Odyssey og ville også gjerne dele sine meninger om spillet:

Ubisoft har kanskje byttet ut identitet med inovasjon i Assassins Creed Odyssey, men fy for en god jobb de har gjort med det. Assassins Creed Odyssey er et velpolert rollespill som har både historie og gameplay i fokus.

(Skjermdump: Håkon Øren)

Fortellingen om Alexios og Kassandra er en karakterdrevet og personlig fortelling som dro meg inn etter første time med gameplay, og mange timer ble det. Man skal lete lenge etter et så digert spill som dette. Odyssey har tatt inspirasjon fra en rekke titler og produsert et spill satt i den fascinerende tidsepoken under peloponneserkrigen i antikkens Hellas. Som selverklært historienerd har dette vært en drøm kommet til livet.

Teamet bak Assassins Creed Unity har gitt oss det beste av etablert gameplay fra serien. Spesielt da fra fjorårets Origins og skips-mekanismen fra Black Flag. Samtidig har de latt seg inspirere av store spillere innenfor rollespill sjangeren som The Witcher 3. Til tross for en litt bittersøt følelse iforhold til mikrotransaksjonene i spillet (noe som aldri kom i veien for min del), er dette virkelig et spill det er verdt å tilbringe høstkveldene med.

Anbefales på det sterkeste av Håkon.

Siste podcaster

  • Hardcore - Rød Død Fallout
    I denne uken snakker Håvard, Tallis og Håkon om både nye og gamle diablo, Fallout 76 og tro det eller ei...enda mer Red Dead Redemption 2. Alt dette samt mye annet snacks i denne sendingen av Hardcore!

Hardcore

Uortodoks og kompromissløst spillpodcast om konsoll- og PC-gaming hver tirsdag kl 11:00. Anmeldelser, reportasjer, tilbakeblikk og gjester fra spillindustrien.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *