Rolling Blackouts Coastal Fever imponerte stort ifølge vår anmelder (foto: privat)

Pstereo på godt og vondt

ANMELDELSE: I helgen gikk Pstereofestivalen av i Trondheim. Trigger serverer både det beste og verste årets festival hadde å by på.

Torsdag 16. August

Beste: Rolling Blackouts Coastal Fever

Disse australske gutta, som nylig var på spillelista med sangen Cappuccino City, vet hva det vil si å rocke. Med knallsterke låter og et enda sterkere debutalbum i baklommen, leverte de et tight og sikkert show på torsdagen. Konserten på hovedscenen var deres første i Norge, noe som sannsynligvis føltes stort på en av landets største festivaler. Men, om det var en ting deres opptreden var, så var det en opplevelse, og det en jævlig bra en.

Beste: Zeal & Ardor

Zeal & Ardor leverte et forrykende og energirikt show (foto: privat)

Zeal & Ardor leverte et forrykende og energirikt show (foto: privat)

Mens flesteparten gikk på Cezinando, som visstnok fikk strålende omtale i samtlige andre medier, gikk vi på eksperimentellmetallbandet Zeal & Ardor. Og eksperimentelt var det. Med skyhøy energi og dypmørke riff, leverte de ett show av heftig kaliber. Når man lukket øynene kunne det nesten føles ut som om man var på Hulen og danset av seg til deres faste arrangement Darkness. En ting er sikkert, du finner oss i hvert fall på neste Zeal & Ardor!

Verste: Lil Pump

Å la DJ-en og hypemannen din varme opp før konsert er helt ok. Å la de være det eneste innslaget i 25 minutter før du går på, er derimot ikke greit. Vi snakker om en artist som truet med å dra tilbake til USA fordi han mente publikum ikke var engasjert nok, for så å åpenlyst stå å småprate med DJ-en mens hiten Gucci Gang gikk på høyttalerne. Han prøvde ikke litt engang på å skjule at det hele var playback. Hvis det å valse misfornøyd av scenen etter bare 4 låter er det Lil Pump mener er å levere gode konserter, er vi nok nødt til å være enig om å være uenige her.

En heftig moshpit endte med at regnet tok slutt og at regnbuen sto opp bak scenen. Er det et tegn? Betyr dette at feminismen og inkluderingen vil seire til slutt?

Fredag 17. August

Beste: Falafelkompaniet

Dette er den diggeste falafelen vi noen sinne har smakt! Servert med Siracha-saus og en form for mayo er dette et must for en hungrig mage. Ekstra pluss for at alle matrettene var vegetar.

Beste: Sløtface

Da regnet gikk mot slutten beveget vi oss nedover mot Elvescenen for å se et av landets røffeste band, nemlig Sløtface. Ikke lenge etter befant vi oss midt i en heftig moshpit, som selvfølgelig endte med at regnet tok slutt og at regnbuen sto opp rett bak scenen de sto på. Er det et tegn? Betyr dette at feminismen og inkluderingen vil seire til slutt? Det er ihvertfall det vi håper, og hvilket band er vel bedre til å kjempe denne kampen enn Sløtface?

Anmelder trekker inspirasjon ifra skilpadden for å hindre videre problemer med regn (foto: privat)

Anmelder trekker inspirasjon ifra skilpadden for å hindre videre problemer med regn (foto: privat)

Verste: Bergensregn

Vi kom til Trondheim for å chille på en solfylt festival, ikke for å få himmelen i hodet på oss. Heldigvis finnes regnponchoer, hvorav vår representant valgte inspirasjon fra dyreverden i form av skilpadder som sin hovedmåte å holde seg tørr på. Bilde er selvfølgelig vedlagt. 

Sjekk også ut ukas spilleliste fra Trigger: Back to school, back to groove 

Lørdag 18. August

Beste: Fieh

Fieh vekker oppsikt på kontinentet med fantastiske liveshows drevet av god energi og enda bedre låter, og det var vi så heldige å få oppleve på Pstereo. Akkompagnert av groovy tunes og et smil som smitter raskere en pesten, var dette en sikker vinner. Tror de fleste av publikum gikk fra denne konserten med en liten krøsj på Fieh. 

Beste: Tom Odell

Med fingre som flammer over tangentene, og en røst på nivå med selveste Jeff Buckley, var Tom Odell en garantert suksess. Og når Tom Odell tar av, da tar han av. Hoppende på pianoet, fremme ved publikum for å sjarmere både jentene og guttene på fremste rad, syngende på noen imponerende falsetter. Har hørt noen sammenligne han med David Bowie eller noe, en sammenligning som for all del er på sin plass.

Verste: Superhøye og høylytte tilskuere

Er vi ikke alle superglade i de kjempehøye typene som har en tendens til å presse seg foran deg når konserten allerede er begynt? Er det ikke en sann glede når de attpåtil skal føre en lengre samtale om været midt i en konsert, uanfektet over at andre personer faktisk prøver å få med seg konserten? Virkelig herlige folk, elsker de.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *