Bergensrapperen Blvck O brente ned John Dee i går. (Foto: Kristian Tvedt)

Gullrekken: by:Larm, dag 2

ANMELDELSER: Under by:Larm-fredagen imponerte Superorganism, Great News og Makeness, og et par artister til.

Great News

Det er vanskelig å ikke like Bergenstrioen Great News. De er et slags mer effektivt Tame Impala, hvor pausepartiene er erstattet med enda flere refreng. Sounden deres okkuperer en helt egen sfære; hele settet går i ett og overganger finnes ikke, det er bare en endeløs rekke LÅTER som smelter sammen til et ohrwurmbol hvor alle refrengene setter seg i hjernebarken samtidig.

Selv om dette blir reduksjonistisk, og glatt hopper over magien som har oppstått når dette bandet har skrevet låter, skyter jeg fra hoften i et forsøk på å dekonstruere sjangermiksen som gjør at Great News er så tilgjengelig, men friskt: om punk er umelodisk, rå skriking; om shoegaze er lo-fi klang og ekko som blir til tettvevde lydtepper; om pop er melodisk infeksjon; og om rock egentlig bare er attitude og rå energi, har Great News forent hjørnesteinene i alle disse sjangrene og ender opp med helt absurd mange hjørnesteiner.

Midt i februar kom debutalbumet Wonderfault. Platen er spekket med slipte diamanter, og dette bandet er så tight at det er merkelig lite forskjell fra innspilling til konsertformatet. Det du får igjen for å se dem live er først og fremst et sett interessante og ganske heftige lysende trekanter. De ser dyre ut, selv om blinkingen kunne vært i takt. Triangelkonstruksjonene lever sitt eget liv, i et life imitates art-segment av Black Mirror på veldig lavt nivå. I tillegg til de enigmatiske lysende trekantene, er det også en del underholdning i å føle hvor mye Great News føler sin egen musikk. 

Kristian Tvedt

Makeness

Opplevelsen av skotske Makeness er som første gang jeg hørte Jamie xx for fem-seks år siden. Skimmeret i soloprosjektet til the xx-produsenten lyste opp når klubbene stengte, og erstattet melankolien med håp på vei ut i frisk luft. Makeness lager dypere og mørkere musikk, men sammenligningen står fordi de begge er så foroverlente produsenter at de kan dytte pop-landskapet mot reell endring og utvikling også –  slik Skrillex + Diplo-prosjektet Jack Ü, da deres Justin Bieber-samarbeid «Where Are Ü Now» farget all radiomusikk for tre år siden.

Kyle Molleson aka Makeness gjør ting på egenhånd. (Foto: Kristian Tvedt)

Men det er ikke bare en uhåndgripelig følelse av at skotske Kyle Molleson deler noe med sin lavmælte, engelske kollega. Vokalen er nemlig så langt bak i miksen at bare vage konturer av ord kan høres. Har the xx ødelagt britisk popmusikk? Molleson veksler mellom ganske tørr, loopet gitar, og tunge industriell techno/UK garage-segmenter som egentlig stjeler hele fokuset fra den repetitive messingen hans. Med god grunn. Det er dette som er kjernen av sounden til Molleson: han hviler tyngre på komplekst produserte beats enn på de simple vokallinjene. Debutalbumet Loud Patterns slippes på Secretly Canadian den 6. april, og er åpenbart ut av denne verden. I det han avslutter settet med sin siste singel, «Stepping Out of Sync», blir det overtydelig at popmusikk ikke trenger å være grunn.

Kristian Tvedt

Blvck O

Bergenske Omar Noir Faal sydet konstant gjennom konserten på John Dee – med tilstedeværelse og aura satt han plutselig et helt rom med statiske bransjefolk i flamme. Det er vanskelig å understreke hvor brå overgangen fra laber mingling til fullstendig kok faktisk var, men så har Blvck O en del erfaring med dette: 2016-EPen The Plot har generert oppunder 2 millioner avspillinger på Spotify. Han rapper uanstrengt, og langt bedre enn mange etablerte rappere i landet, på både bergensk og engelsk om hverandre.

Bangerne «5071» og «H.O.E.» reflekterer spennet i ferdighetene til Blvck O. Det er noe ærefryktig ved hvordan han sømløst beveger seg fra Atlanta til amerikansk østkyst.

Kristian Tvedt

Loney Dear

Innimellom purunge artister som sverger til et kalde basslinjer og røykmaskiner var det erfarne multitalentet bak svenske Loney Dear et melodisk friskt pust. Det dundrer solid i bassen også her, men Emil Svanangens vokal varmer opp det hele. En venn i publikum sa så fint at «det låter som Bon Iver møter Løvenes Konge».

Emil Svanängen varmet oss opp på John Dee på fredag (Foto: Solveig Egeberg)

Så jävla vackert!

Det er noe folkelig episk med denne skjeggete 39 åringen som eksempelvis på låta «Hulls» formidler tekst som «We don’t sleep much, we’re looking for trouble» oppå seig og drivende synth som storslagent forløser seg i siste refreng.

Jeg sier meg enkelt og greit enig med svensken som sto bak meg som etter hver sang ropte «Så jävla vackert!»

Solveig Egeberg

Grant

Soulpop-gruppa Grant kunne ikke fått utdelt en mer passende venue enn Kulturkirken Jakob. Vokalist Caroline Cederlöf, ikledt en silkerød presteaktig kjortel, fylte hele kirkerommet med øm og til tider skjelvende vokal med imponerende klang og dynamikk. Assosiasjon-o-meteret pekte mot en blanding av Hoziers «Take Me to Church» (ironisk nok), Amy Winehouse og Sia. Det låter, på godt og vondt, mye likt det man har hørt på radio de siste 15 årene. Kanskje er det her både problemet og løsninga ligger: Må nye band alltid høres nye ut? Et bevisst valg av sjanger kan gi muligheter for å vanne et allerede oppdyrka landskap som lytterne er vant til. Jeg tror Grant er bevisst på dette, med tanke på at de på et av refrengene låner linja «I’ll go back to black». Min konklusjon er at om vokalen, kompet og assosiasjonene er gode, er allting godt.

Solveig Egeberg

Superorganism

Det London-baserte indiekollektivet inntok fredag kveld et frysende kaldt Blå med et album så ferskt at det fortsatt var varmt. Det selvtitulerte debutalbumet ble nemlig sluppet i går, og vi fikk flere godbiter presentert i løpet av en underholdende halvtime.

Det interkontinentale bandet med bandmedlemmer fra hele verden, frontes av den 17 år gamle vokalisten Orono Noguchi fra Japan. Musikken er både psykedelisk og poptastisk, gjerne samtidig, noe de demonstrerer godt i «Something For Your M.I.N.D.». Det er også denne sangen, sammen med «Everybody Wants To Be Famous», som skaper stemningstoppene på gårsdagens konsert. Videre blir også «Reflections On The Screen» mottatt, mens «The Prawn Song» og «SPRORGNSM» er ferske låter fra albumet.

Den store stjerna i showet blir uten tvil Orono, som med både epleslang og shoutouts til fulle folk i publikum, viser en karismatisk, selvsikker og interagerende tone med publikum. Superorganism kan fort bli årets store band, med større scener i vente. Men inntil nå viser de at de også fungerer knallbra i intime settinger. Bandet er booket til Øya og Roskilde til sommeren, og inntil da vil de trolig erverve mange nye fans. I en verden som er bisarr grunnet alt fra Nord-Korea til Erlend Elias på Kjendis-Farmen, kan kanskje en bisarr verden full av psykedelisk indiepop, danke memes og god stemning være å foretrekke. Der lander Superorganism til 20 i stil.

Lukas Gonçalves

Softcore untd.

Det er ikke lenge siden Emir Hindic (EMIR/Onge $ushimane) og Mathias Humlen (Fakethias) var flere planeter unna Vetle Junker og Andreas Høvset (Charlie Skien) musikalsk. Det kunne i alle fall virke sånn, der Emir og Mathias jobbet i Sushi x Kobe, hvor hard rap, moshpiter og fitteprinskrøniker var i sentrum. Samtidig hadde Junker og Høvset en helt annen tone i musikken i gruppa Verdensrommet, som både flørtet med jazz, hip-hop, soul og indie.

Det virker på mange måter som de har møttes på midten i Softcore untd.-prosjektet. Dette er en av mange prosjekter som har kommet ut av Vibbefanger, en institusjon som er i ferd med å gi NMG/G-Huset en søskenkjærlighetsaktig konkurranse som Bergens viktigste musikkinstitusjon. Softcore untd. ga ut sin første singel på sensommeren, og har allerede vært å finne på Vill Vill Vest hjemme i Bergen. Hvor prosjektet går videre er dessuten spennende, ettersom hverken Sushi x Kobe, Verdensrommet eller Emir og Andreas sine soloprosjekter ser ut til å være lagt på hylla.

Før konserten på DogA fredag kveld, mottar bandet NOPA-stipendet, med en begrunnelse jeg ikke husker for mye av. Det som derimot erindres, av den grunn at det er selvinnlysende, var hvordan juryen eksempelvis pekte på Charlie Skien og Emirs vokaler. Guttas vokalsamspill har gitt Softcore en musikalsk dimensjon som få band har. Emir har blandet inn sin myke stilblanding av rap og sang med Charlies særegne sang og stemmeformidling, hvor hvert eneste ord og hver eneste setning formes om til noe kun Charlie kunne ha sunget. Dette gjør Softcore enestående i norsk sammenheng.

Dette kommer først fram på den ferskeste låta «Sjansespill», en banger som skapt for både Bergen og Norges mangetallige dansegulv. Her synges strofen «sjangler rundt, en gang til, kanskje jeg har mistet sjansen min» først av Emir, så av Charlie. Spesielt sistnevnte definerer sangen med et stemmeleie som formidler oppjagethet og desperasjon. Dette er også en av tre låter Softcore har gitt ut på strømmetjenester, og det er ikke før den neste av de låtene kommer, at det igjen blir stemning i salen. Her tar Emir føring på låta «Fjern», som med et sakte, hardtslående beat fremkaller mye kontrollert headbanging lengst foran. Skien lurer i kulissene, men her er det Emirs tilbakelente formidling som gir sangen et behagelig tempo. Den slentrende rytmen akkompagneres nydelig av både gitarriff og ekkoeffekter.

Siste sang ut er debutsingelen «Skolebenken», en undergrunnshit på mange måter, hvor åpningsriffet fremkaller jubelrop gjennom salen på DogA. Sangen er medrivende, energisk og et sted hvor Skien og Emir ordentlig møtes på midten, med formidlingsinnsatser til karakteren «meget» på begge. Når Skiens outro med strofen «Du tror du skjønner hvem jeg er, du tror du skjønner det nå» fader ut, har jeg også fått noen nye venner. Her forhandler jeg hardt om at de burde bli med å se Angelo Reira på Rockefeller, kun til svar om at de «trenger no’ med gitar, ass». Men men, you win some, you lose some. Jeg vant en sigg, og jeg og et av disse menneskelige skipene i natten måtte søke fyr i lysfatene i snøen utenfor Kulturkirken Jakob. Etter å ha være ned på alle fire og dyppet sigaretten ned i flammene, tar jeg til slutt egenhendig fatt på en løpetur ned mot Sentrum, i en sekvens som kanskje hadde passet bedre 31. august enn 2. mars. Softcore untd. ser dog ut til å ha stålkontroll alle dager i uka, og hvor mye av guttas tid som skal tilegnes prosjektet i fremtiden blir spennende å se. Potensialet er der.

Lukas Gonçalves

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *