Musikkåret 2017

Oppsummert på gamlemåten: fjorårets viktigste album.

Året i musikk kunne vært oppsummert på mange måter; om fokus var her hjemme på bjerget ville det vært obligatorisk å trekke frem den enorme og plutselige suksessen til Sigrid, de merksnodig vakre post-punk-pop-singlene til Pom Poko, eller låtene Anna of the North gjorde med Frank Ocean og Tyler, the Creator.

Men selv om musikkonsum i økende grad er fragmentert til singler og Spotify-lister, er ikke albumformatet dødt helt enda. Derfor serverer vi fjorårets beste plater, kort og konsist, i våre personlige topp tre-lister.

KRISTIAN TVEDT

1. Elder: Reflections of a Floating World

Boston-baserte Elder har på alle sine tre siste album hatt for vane å pløye gjennom vindskeive varianter av stonerriff ispedd drivet fra tyngre hardrock. På denne platen har trioen blitt fire, og har dermed gjort plass til pedal steel og ømme synther, som skinner klarest når de buldrende riffene avløser hverandre. Den noe slitte stonerrock-formelen er krydret med prog-nedganger som kiler i ørene, før de avløses av enorme refreng – i tillegg til verselinjer som utbasuneres som om de var enorme refreng. Alt er svært på dette albumet. På åpningssporet finner du også det første allsangvennlige refrenget i en stonerlåt i nyere tid. Få det med deg i april, når Elder kommer til bittelille Landmark.

2. Bloody Beach: Boys

Andreplaten til Bloody Beach bobler av spilleglede og friske takes på afrobeat, indie og psych, sauset sammen i en imponerende ryddig miks. Bergensbandets siste var fjorårets beste norske, og den beveger seg fra døsige «Troubled Minds», via motorsykkelrock med hjelm i «Why Do You Always Let Me Down?», til «4 Grams Alive», som forener sterk popteft med et skeivt og druknet midtparti som sender tankene i retning Justin Timberlakes «What Goes Around» uten at det forøvrig kan sammenlignes. I mange år var bandet et latent fenomen i Bergens undergrunn, inntil de slapp debutalbumet for fire år siden – men det er denne andreplaten som manifesterer hvor mye resten av verden trenger Bloody Beach. Forøvrig direkte pinlig at Spellemannjuryen ikke har nominert dem i klassen indie.

3. King Krule: The OOZ

Jammestemningen fra førsteplaten i 2013 er kokt ned til essensen på The OOZ – alt føles kalkulert og planlagt, og som låtskriver har Archy Marshall brukt de siste fire årene på å plassere den dype, bedrukne baritonstemmen sin i langt skitnere klanglandskap enn på debuten. Den vårlige indie-gitarplukkingen er vekke, og Marshall står på skuldrene til giganter når han endelig jazzer med de store gutta.

SOLVEIG MYRSTAD WØLLO EGEBERG

1. SZA: Ctrl

Det er en undervurdert følelse å høre på et album hvor man hører at artisten har funnet sitt uttrykk og pløyer sin egen vei. I 2017 brøt R&B/neo soul-artisten SZA fansens forventning om en siste plate i en trilogi etter de tidligere albumene S og Z. Albumtittelen Ctrl kunne likevel ikke passet bedre. Da SZA serverte oss album nummer to, Z, i 2014 ble hun kritisert for å la seg stå i skyggen av feature-artister som Kendrick Lamar og Isaiah Rashad. På Ctrl har SZA igjen invitert Lamar og Rashad på festen, men denne gangen danses det til hennes egne toner. Melodilinjene bærer preg av å ha utviklet i en bevissthetsstrøm med en instrumental som tilpasser seg deretter.

2. The War on Drugs: A Deeper Understanding

A Deeper Understanding er, som det forrige albumet, raffinert kvalitetsrock på psykedelia.
Sitat fra min far da jeg satte på The War On Drugs’ forrige plate, Lost in a Dream, i bilen et par somre siden: «The War On Drugs har fått en høyteknologisk milleniumsgenerasjon til å nostalgisk lengte «tilbake» til 60-tallet». I bilen på svingete veier på helgelandskysten lengtet vi. Jeg til en tid jeg ikke har opplevd, pappa til studietiden med Dylan, Young og Springsteen på platespilleren.

3. Tyler, The Creator: Flower Boy

Lovpålagt utestenging fra flere land, sosial utestenging fra rapmiljøet og kontroversielle tekster har gjort Tyler som artist, person og radiss til glohett samtaleemne i flere år. I 2017 åpnet Tyler seg om nye temaer som ensomhet, homofili og kjærlighet. Uten å påstå at et frittalende og rebelsk rap-ikon nå har blitt voksen (hva nå enn det betyr, dm meg for svar), så er kanskje Flower Boy Tylers billett inn i den respekterte (og, kremt, moraliserende) musikkverdenen? Utover dette er Flower Boy et teknisk solid album med variert instrumental og sterke tekster.

CATHRINE BJELLAND

1. Purple Hill Witch: Celestial Cemetry

Burde egentlig få smekk for å hørt ihjel tidligere utgivelsen fra Purple Hill Witch. Til tross for minimal variasjon i riff. Klarer ikke bli lei. Men det var kanskje fint at bandet kom med et album til jeg kan misbruke. For dette er veldig misbrukbart (hehe). Celestial Cemetry har en lekenhet til seg som jeg merker har vært savnet tidligere. Når til og med vokalen er fantastisk, er det bare å bøye seg i støvet! YES.

2. Godspeed You! Black Emperor: Luciferian Towers

Godspeed You! har en særegen måte å blande skarpe strykeinstrumenter med tunge, strenge og mørke trommeslag. Musikken deres er det mest fascinerende og spennende jeg har hørt i hele mitt oppegående liv. Luciferian Towers er kanskje ikke det beste albumet deres, men at det fortsatt trekkes ut som det beste som har skjedd i 2017, er det ingen tvil om. Et mektig album som fanger enormt mange følelser på én og samme tid. Musikken er lystigere enn noe annet de har gitt ut tidligere. Det er uvant å høre dem i denne tilstanden, men jeg tror jeg kan trives. Tror helt ærlig dette er første gang jeg har satt pris på et stykke musikk som inneholder store deler med sekkepipe? Merkelig det der. Bandet står faktisk alene på toppen over konserter jeg skal få med meg i 2018. Fordi, ja. De skal nemlig snart til Oslo(!!)

3. King Gizzard & The Lizard Wizard: Murder of the Universe

Det er egentlig litt merkelig at vi lar oss sjokkere over at King Gizzard annonserte at de skulle gi ut fem album i løpet av 2017. De har jo ikke akkurat vært mindre aktive tidligere. De fem albumene som har kommet i 2017 har alle vært unike, men samtidig inneholdt elementer som er å finne i alle King Gizzard-låtene. Det er en energisk bombe av musikk fra alle kanter. Albumet Nonagon Infinity fra 2016 er et album King Gizzard ikke helt klarer legge fra seg, og gleden de hadde i dette albumet vil nok mest sannsynlig forme alle deres fremtidige verk. Det er en fryd å få Nonagon Infinity slengt i trynet igjen gjennom Murder of the Universe. Jeg tror King Gizzard vant 2017 egentlig?

VEBJØRN ARFF

1. Daniel Kvammen: Vektlaus

Trenger denne plata egentlig noen innledning? Norges beste artist med årets beste plate. Sanger som skaper glede og gir til omverdenen. Jeg visste jeg traff blink da jeg begynte å høre på Daniel Kvammen høsten noen år tilbake, da han enda bare hadde sluppet en singel («Du fortenar ein som meg»). Jeg er fortsatt fan. Høy gledesfaktor, høy allsangfaktor. Nevnte jeg at jeg har vært på 3/4 av Kvammens konserter i Bergen? Now you know.

2. Fazerdaze: Morningside

Sommer, sol, pils på stranden, grilling, etc. Assosiasjonene står i kø for det som definitivt var sommerens store høydepunkt. Måten Amelia Murray, new-zealanderen bak navnet, mikser sløy gitar og raske rytmer på, skaper indie-feel som får livet til å føles som en undergrunnsfilm med albumet som soundtrack. I tekstene henter hun inspirasjon fra eget kjæresteforhold, mens albumet bærer sterkt preg av DIY-tilnærmingen hele prosjektet bærer, et resultat av at hennes forrige band løste seg opp, hvorpå Amelia måtte lære seg både å spille inn, samt produsere, sitt eget materiale. Vil også anbefale å sette på albumet om du trenger en oppmuntring. Morningside fungerer som en direkte vitamininnsprøytning mot alle uggenheter. Snakker av erfaring.

3. Jordan Rakei: Wallflower

Å spå at denne miksen av paranoia, soul og jazz skulle bli så bra, hadde vel strengt tatt vært umulig, men allikevel leverer Jordan Rakei her noe av det beste fra året som har gått. Low-key R&B og tekster med høy gjenkjennelsesverdi går faktisk usedvanlig godt sammen. På en intrikat måte fanger han høsten (og vinteren) i sine melodier, som sammen med tekstene skaper et trist, men også sabla digg lydbilde. Hvis du vil chille med god musikk (eventuelt være deppa til god musikk), sjekk ut dette. Du vil ikke bli skuffet.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *