Plutopop Høsten er her. Sykkel-VM er over og selv byens mest standhaftige patrioter må nå forsones med at Brann er ute av gullkampen. Og mens sola blir en mer og mer fraværende gjest har også Frank Aarebrot mønstret av for godt.
“Norges beste liveband”
Det er lett å henge med nebbet nå om dagen, mens eksamenstida nærmer seg med store steg. Dommens dag vil falle for de som har sluntret unna pensum, pugging og forelesninger. Verden kan føles stor, kaotisk og uoversiktlig. Noen teller til 10, noen gjør pusteøvelser og yoga, andre tar ut medisiner både med og uten resept. Jeg hadde en bedre idé.
Kakkmaddafakka på Verftet har nesten blitt en høsttradisjon i Bergen. Den livsbejaende sekstetten kalles gjerne «Norges beste liveband», men har på tross av dette hatt større suksess utenfor landets grenser. Gjennom årene har bergensbandet skaffet seg en stor tilhengerskare i både Tyskland, Spania og Mexico.
Første og inntil nå, eneste gang undertegnede hadde sett Kakk, endte kvelden i promillebesudlede bruddstykker. Det hadde begynt fint, med Kakk sitt sedvanlige publikumsfrieri. Klassikerne kom på rullebånd og det samme gjorde både islandske kamprop og Seven Nation Army-skrik fra publikum. Men resten av kvelden ble preget av venner som forsvant i folkemengdene, panikkjøp av 300 grams hamburgere kulminert i en god, gammeldags blackout.
Absurde sammentreff
Derfor er det nesten litt revansjelysten jeg ankommer Verftet en time før bandet skal entre scenen. Allerede da har et 30-talls mennesker beleiret området foran scenen. Mens lokalet fylles opp, finner jeg bekjente og bekjente av bekjente.
Det er her ei jente tilhørende sistnevnte kategori spør meg om vi har møtt hverandre før. Og jeg har en tendens til å se ut som et stort spørsmålstegn sånn helt til vanlig. Ting ble ikke bedre av dette spørsmålet. Så følger hun opp med spørsmål om jeg var på Slottsfjellfestivalen i sommer, noe jeg hadde. Det er da det går opp for meg. Jeg hadde sittet og ladet mobilen med henne midt på natta på festivalens campområde. Og ikke nok absurditet og sammentreff der. Vennene våres som satt med oss da hadde funnet ut at de hadde tatt samme fly til Reykjavik (!) i april. Hva er sannsynligheten?
Man blir nesten blåst i bakken av slike sammentreff. Hvor liten kan verden være? Og hvorfor gå i bakken før konserten når Kakkmaddafakka med garanti kommer til å sørge for at du går i bakken uansett?
Vi er nå en gjeng som har manøvrert oss nesten helt foran scenen, helt ute ved kanten. Når «Dovregubbens Hall» ljomer ut i salen, skjønner publikum at bandet er i ferd med å gjøre entré. På null komma niks er stemningen så elektrisk at Røkeriet kunne produsert strøm til en gjennomsnittlig stor, norsk by. En eim av svette og utspilt øl begynner å gjøre seg gjeldende i nesegangene.
En konsert i to akter
Så gjør de entré. En etter en spretter de ut, opp og til side som Super Mario med brødrene Axel og Pål i spissen. Det er ikke lenge før wattproduksjonen i folkehavet nesten er over det forsvarlige.
Konserten fortoner seg slik at den lett kan deles opp i to. Den første halvdelen består på mange måter av stjerneskudd og kinaputter, der bandet tar i bruk den nest-øverste hyllen av låtkatalogen. Perler som «Someone New» dukker opp i mengden, det samme gjør singlene fra det aktuelle albumet Hus. Singlene «All I Want To Hear (ÅÅÅ)» og «Neighbourhood» har stort allsangpotensiale, men må sannsynligvis modnes hos fansen.
Det kommer fort fram at selv om Kakkmaddafakka kanskje ikke er verdens mest innovative, grensesprengende band, er det bare Kakkmaddafakka som kan gjøre Kakkmaddafakka. Som publikum lever vi på mange måter i deres verden.
Det definerende vannskillet for konserten kommer når bandet drar i gang «Heidelberg», et instrumentalspor fra andreplata Hest fra 2011. Det vaies flagg på scenen mens bandet maner fram energien i publikumskjernen rett foran dem. Og selvfølgelig kaster frontmann Axel skjorta – selvfølgelig til vill applaus. Akt to er innledet. Og nå kommer rakettbatteriene.
“Èn sang til!”
Med Hansa-ånde, stigende desibelmål og sviktende skarre-r har folk ropt i en time på de store låtene, måtte det være enten «Restless» eller «Drø Sø». Stemninga har vært god, men man har lurt på om de største sangene kan ta dette enda et hakk opp.
Og man skjønner at gutta på scenen er i ferd med å gi publikum det de vil ha når de første gitarklimprende tonene fra «Your Girl» siver ut. Sekunder senere er de fleste med på strofene. Ikke lenge etter kommer «Restless», som rir videre på allsanggarantien bandets største låter har både rett foran scenen, og også lengre bak i lokalet.
Og så har det plutselig gått 90 minutter. Gutta trer av scenen til intense rop om «En sang til!». Og her kan jeg telle opp at hverken «Young You» eller «Drø Sø» har blitt spilt. Dette må jo bety at de ville gjøre en re-entré? Det tar ikke mer enn minuttet før de løper tilbake på scenen. Og ganske riktig er det «Young You» de spiller opp.
Samtidig har også Kakkmaddafakka en tradisjon for å åpne og avslutte på et eget særegent vis. Slik som de åpnet konserten med «Dovregubbens Hall», har de tidligere brukt Champions Leauge-hymnen til samme formål. Og avslutningene inneholder gjerne et cover på en klassiker, enten det er Haddaways «What is Love» eller her, «Believe» med Cher. Og det følger gjerne bandets røde konserttråd om god, allsangvennlig, typisk Kakk, hæla-i-taket-stemning. Høstkonserten 2017 på Verftet er intet unntak.
Rundt midnatt kommer det hele til sitt endepunkt. Konserten har på mange måter levert som forventet, og med det menes det en kontrollert hjemmeseier. Kakkmaddafakka er kanskje ikke allemannseie i Norge, men i hjembyen/hjemlandet Bergen har de mer enn godt fotfeste. Og på tross av at konserten på Verftet stort sett var en preken til de konverterte, ødela ikke det hva bandet står for: God stemning, karisma og en ujålete, men heldedikert innstilling til sin egen musikk.
Og for en eksamensnervøs student i høstregnet gjorde konserten sannsynligvis mer godt enn noen preskripsjonsmedisiner eller pusteøvelser kunne gjort.
