Kinosyndromet En tur på kino er noe de fleste elsker. Det er noe spesielt ved å sitte i en mørk kinosal, og ingenting bortsett fra deg, filmen og popcornet eksisterer i noen timer. Majoriteten har hatt flere fantastiske kinoopplevelser; som den første tegnefilmen man så med sine foreldre, eller da man i ungdomstiden gledet seg i år og dager til å se en ny film, for så en søndags-ettermiddag dra på kino med vennene sine. Riktignok, er også forferdelige kinoopplevelser noe de aller fleste har hatt; kanskje noen snakket under filmen, kanskje noen brukte mobilen som lyste irriterende opp ved siden av deg, eller rett og slett at filmen var helt grusom (*host* Clash of the titans *host-og-hark*).
La kinoen leve!
Å se filmer eller serier er noe nærmest alle gjør. Man kan sitte fyllesyk en søndag og “binge” hele sesonger av Friends. Man kan se skumle skrekkfilmer for å teste sine grenser, eller man kan se dem som en avslappende aktivitet med venner. Oss studenter elsker det, og den korte perioden i året det er Game of Thrones på TV gleder vi oss til og med til å stå opp på mandager. Med denne gigantiske tilgjengeligheten til film, streamingtjenester og nedlastninger lever kinoen utrolig nok fortsatt. Det er derfor viktig at vi husker å ta bruk dette fantastiske underholdningstilbudet.
En barnslig glede
For det er noe spesielt ved å gå på kino. Til og med å stå i kø for å kjøpe popcorn er ikke så horribelt som kassa på Rema. Man kommer til slutt til en sal, og man går sakte opp en trapp for å se etter rad 6, sete 17, der man skal sitte. Er man med noen andre prøver man alltid å forte seg så man slipper å sitte ved siden av fremmede, eller for å ta begge armlenene. Det er en vakker og barnslig glede ved dette, noe man har gjort siden man var liten.
Kinoreklamen begynner ofte å dure i bakgrunnen. Man ser en trailer for tyvende gang, eller en helt ny trailer på en film man gjerne vil se. Det er en tradisjonen dette – man liker kanskje ikke trailerne, men det er ikke noe man misliker heller. Og plutselig har man en tanke, eller man sier det høyt ut til sine venner at “denne filmen ser FET ut”, eller “fyttikatta, Johnny Depp er så 2005”. Disse trailerne bygger opp filmen, fordi det er tom venting, men igjen en tradisjon; det er som venteperioden mellom middag og julegaver, et spennende lite tidsrom.
Og endelig ser man Paramount Pictures, Columbia, eller hvilket som helst produksjonsselskap som popper opp. Lyset skrus av i salen, og da vet man at de neste timene er man alene mot filmen. Tiden går enten utrolig fort, eller utrolig sakte. Men, uansett hvor god eller dårlig filmen er, er man veldig til stede i øyeblikket. Det er bare deg og filmen. Kanskje vennen din hvisker deg i øret at “Channing Tatum er sykt digg!”, men ellers er man i den såkalte “zonen” under hele filmen.
Ære være kinomagien
Den siste delen av det vakre ritualet er når rulleteksten kommer, og lyset slås raskt på. Du vil dele blikk med de andre, kanskje ord om hvor god eller dårlig filmen var. Man føler seg alltid original når man kommer med sitt “unike” perpektiv av filmen, og nevner den ene lille gøyale tingen som du selv tror at bare du fikk med deg. Man kaster resten av popcornet, legger brusen man drakk opp på 20 minutter i panten, og rusler ut i gledesrus. Man har oppdaget noe helt nytt, sett en ny film, og man bruser på denne følelsen resten av dagen. Dette er hva jeg kaller kinomagi.
