Åpningsseremonien (Foto Xin)

Er «eksperimentell» musikk overvurdert?

Nope!

Det er en drøy måned siden Trigger Bergen og Skumma Kultur tok turen til den skjulte musikalske perlen, Borealis Festivalen. Vi er to radio-programmer som jobber tett sammen når slike begivenheter fortjener oppmerksomhet. Som Borealis Festivalen uten tvil fortjener! Sjanger, kunstform, musikkpreg, tilstand – hva er egentlig eksperimentell musikk? Vi hadde selv en egen tolkning eller oppfatning av hva som lå i dette begrepet på forhånd. Det vi ikke visste var at denne festivalen ville åpne opp for en bredere forståelse av hva eksperimentell musikk innebærer og hva som er meningen med det. De tankene vi satt med i forkant av festivalen kunne ikke måles med den eventyrlige prosessen vi var i ferd med å begi oss ut på.

Festivalen hadde et omfang på hele fem dager og var plassert rundt omkring i hele Bergen by, blant annet i Nykirken, Bergen Kunsthall, Landmark, Kode, Fjell Festning, Østre og Grieghallen. Alle lokalene hadde et særegent preg for å fremme arrangementet som tok sted der. Nykirken ga oss et sofistikert og formelt preg, mens for eksempel Kode, i motsetning, spilte på hardt lys mot hvit-polerte vegger som ga et klangfullt lydbilde. Tenker vi først tar dere gjennom uken som var nedover i nettsaken, før vi lar dere få et ørlite overblikk over den eksperimentelle verdenen som vi ble eksponert for i løpet av fem innholdsrike dager.

~drones.createDrone(/Saw2)

Nykirken er et kjært arvestykke og en bemerkelsesverdig kirke plassert ved havnen på Nordnes. Det å ha åpningsseremonien til festivalen her var et veldig overraskende valg av lokale til tross for at kirker gjerne forbindes med et formelt og klangfullt musikkpreg. Det at vi skulle få servert eksperimentell musikk her, virket litt spennende og ikke minst nyskapende. Det åpnet med et verk av Øyvind Torvund skrevet for Sjøforsvarets musikkorps med en spennende tvist fra Øystein Moens virtuose syntherseizer. Tenk dere denne kombinasjonen av musikk da dere!

Vi ble deretter guidet ut av kirken og over veien til Havforskningsinstituttets lager, også kalt skur 17. Her ble selve festivalen satt i gang med fine ord fra Peter Meanwell som var kunstnerisk leder for årets begivenhet. Han er utrolig god til å snakke for seg, en inspirerende type, og har mange tanker om ny musikks rolle i dagens samfunn. Radioprogrammet Nesten Kult hadde intervju med ham i forkant av festivalen, som du kan høre her. De fine ordene fløt over til feltopptakskunstneren, Jana Winderen, som lot tankene våre flyte til undervannsopptak, mens vi beveget oss frem og tilbake i det avlange og kalde skuret.

Mot slutten av festivalens første dag, var vi første tilskuere inn i nykirkens lokaler igjen. Med puter plassert på gulvet, der det tidligere hadde vært konsert og med et gigantisk lerret plassert foran. Vi valgte å sette oss ned midt mellom de fargerike putene og lot fantasien strømme over hva som faktisk skulle skje her den neste timen. Du kan se for deg en live-koding(derav overskriften heh) og eldre nordisk litteratur bundet sammen med Trenoskopens droner. Det er vanskelig å sette ord på det som ble fremført her. Men det var en evig euforisk opplevelse både visuelt og auditivt. Det er mulig å få en mini smakebit av opptreden i videoklippet nedenfor.

Auditiv utfordring 

Ettersom vi dagen før fikk sitte inne i et så nydelig lokalet som Nykirken har å tilby og samtidig en kontrast fra kirkens utforming og havinstituttets lagerskur, var vi her endt opp i et mørkbelagt rom med 16(?!) høyttalere plassert rundt omkring i et lite firkantet rom. I et bekmørkt rom sammen med 15-20 mennesker, skulle vi nå få utfordre vår hørselsevne. På programmet for MULTIØstre var det 5 hørespill som hadde en veldig funksjonell surroundsound-effekt som ga det hele en følelse av realitet. Vi ble spesielt imponert og rørt over Yvette Janine Jackson sitt verk som var basert på aktuelle og nylige historiske hendelser innen amerikansk politikk.

Okkyung Lee var en dame som tidlig på festivalen viste seg å være en stor del av hele uken. Vi var så heldige å få med oss hennes improviserte cellokonsert i det nydelige lokalet i Tårnsalen. Hun både skubbet borti publikum, provoserte, forvirret og ikke minst imponerte på flere områder. Ikke nok med at hun hadde en enorm ydmykhet og en slags fuck-you-holdning, da hun forvirret tok imot publikums applaus. Hun er en meget erfaren musiker innenfor eksperimentell musikk, og tidlig på dagen etterpå var hun deltaker i samtalen «The World Is Shit, Why Do We Do This», der artistene selv pratet om deres forhold og tolkning av begrepet eksperimentell musikk og hvorfor det er en viktig del av det musikalske spekteret verden har å tilby. Selv var vår oppfatning av eksperimentell musikk nå begynt å ta mer form enn i begynnelsen. Denne samtalen ble live-streamet på Borealis sin facebook-side og du kan se den igjen der, hvis ønskelig.

Okkyung Lee i Tårnsalen (Foto: Thor Brødreskift)

FUTUREMOVES

Det mangfoldige lørdagsprogrammet på Landmark hadde vanvittig mye å by på. Marianna Simnetts bergtakende kortfilm ‘The Needle and the Larynx’ var et særpreget skjæringspunkt mellom video, performance- og lydkunst. I selve videoen ble vi nødt til å gjenoppleve Simnetts egen erfaring med å få botox injisert i sin hals for å få en dypere stemme (:s). Med å kombinere ulike lydformer og skrivestiler som eventyr, myte, vitenskapelige beskrivelser og personlige opplevelser – ble man totalt oppslukt i det urovekkende og tankeprovoserende verket, selv om det til tider var svært vanskelig å se på. Nesten like spennende som å se på selve filmen var å snu seg på hodet for å kikke på de meget unike ansiktsuttrykkene blant publikum – alt fra skrekkslagede, til begeistrede. Men allikevel oppslukt i verket.

Senere den kvelden på Landmark satt vi og så en utrolig spennende konsert med en improvisert elektrisk harpe fremført av Rhodri Davies. For en energisk stemning på det lille rommet oppe på Kunsthallen! Davies skulle bli en gjenganger senere utpå festivalen til vår nyte. Kvelden ble avsluttet med N.M.O.s sterke og fargerike lyspregede konsert fylt med trommer og synther. Det var kanskje ikke det aller mest dansbare.. Men det skulle vi glede oss til senere på festivalen!

Fjell festning og Landmark festing

Kanskje det mest eksotiske øyeblikket av festivalen var å faktisk kunne få reise til Sotra(heh) for å oppleve vindinstrumenter. Altså, oppleve lyder vertikalt.  Etter en halvtimes busstur fra Busstasjonen ankom vi på Fjell festning, for å oppleve artistene Espen Sommer Eide og Signe Lidéns, prosjekt, ‘Vertical Studies: Acoustic shadows and boundary reflections’. Vi ble med i en utforskning av hvordan lyd formes og manipuleres i ulike miljøer med bruk av mobile meteorologiske musikinstrumenter og performative mikrofoner. Oppå det forblåste kystforsvarsanlegget var det virkelig en opplevelse som inspirerte refleksjoner over nye dimensjoner for lyd.

Vertical Studies på Fjell festning (Foto: Xin Li)

Lørdag var for mange, festivalens og ikke minst for normale mennesker favorittdagen! Ettersom selve festivalen trutt gjennom hele uka har vært helt utrolig gjennomført og plettfri med tanke på spilletider, teknikk og alt mulig av andre ting som skal kunne klaffe på en festival. Lørdagen hadde preg av mange utenforstående som tilfeldigvis endte opp på Landmark, blandet med folk som var forberedt på den eksperimentelle kvelden som skulle inntreffe. HipHop-programmet Crossfade var tilstede på Moor Mothers og Abdu Ali‘s opptreden og opplevelsen deres kan du lese her.

Borealis festivalen trakk oss til og med innom Grieghallen for å se på en ganske så eksperimentell opera, Private View, basert på Alfred Hitchcocks ‘Rear Window’. Skrevet av Annelies Van Parys, stykket går stikk i strid med en uerfaren students forventninger av opera. Med en stilig fletting av opptak av gamle filmer under hele verket, en oppstykket skildring av handlingen, samt et utmerket orkester, fikk vi en helt ny måte å oppleve opera og thriller på.

Etter fem dager med enorme variasjoner både visuelt og auditivt. Inspirerende mennesker, samtaler og ikke minst en enormt vid målgruppe. Det viste seg tidlig at dette ikke var festivalen for å sette folk i bås. Med oppsett både innendørs, utendørs og arrangementer for betalende og for forbigående har Borealis vist at eksperimentell musikk er en kunstform som man ikke må overanalysere. For å få mest ytelse av det som var å oppleve, var nøkkelen til optimal ytelse å drive med minst mulig tolkning og bare ta ting for det det er, rett og slett. Om det var improvisert musikk eller flere års opptak var alt like imponerende å være vitne til. Avslutningskonserten var en slags oppsummering av støy, fra hvert av hjørnene inne på Landmarks rektangulære lokale. De fire artistene Okkyung Lee på cello, Chris Corsano på trommer, Angharad Davies på fiolin og Rhodri Davies med en elegant og nydelig harpe. Med godt selskap av gratis te, rumpa godt plassert på gulvet og ansiktet vendt mot en stor skjerm, der artistene skulle svare på spørsmål som publikum hadde skrevet på papirlapper. Det var en god blanding av humor, nysgjerrighet, ydmykhet og interesse fra publikums side, og artistene svarte like fint tilbake.

Et av spørsmålene som ble stilt til Okkyung Lee, var «Er eksperimentell musikk overvurdert?».

Hun svarte selvsagt «Nope!».

Vi er skjønt enig.

Avslutningskonsert og spørsmålsrunde (Foto: Xin Li)

 

 

Skumma Kultur

Vi siler ut skummet, den beste av den beste kulturen både i Bergen og resten av verdenssamfunnet. Enten vi er kritiske, glade misfornøyde, jublende, positive, konstruktive, strenge eller tilfredsstilt.

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *