admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Helt siden jeg var ung, og trodde jeg var lovende (ungdomsskolen der altså) har jeg slitt med angst og antydninger til depresjon. Å vokse opp med psykisk sykdom i kjernefamilien var ikke bare utfordrende, det førte også med seg et enormt mindreverdighetskompleks. Legg til et umettelig eksponeringsbehov og en god dose dårlig samvittighet uansett situasjon – så finner du meg.
Bakfull, skitten og ekkel satt jeg meg ett enkelt mål for 2016. Jeg skulle ikke bli deprimert. Et mål som for de fleste er overkommelig. Hvor vanskelig er det egentlig å unngå å bli deppa? Jeg tenker ikke på å være trist eller lei seg. Jeg tenker på det svarte hullet du møter hver gang du ser deg i speilet, og den kvasse vinden som slår luften ut av deg hver gang du forsøker å gå ut. Til tross for at jeg egentlig var fullstendig klar over svaret på det spørsmålet, tenkte jeg at det skulle gå. Denne gangen skulle jeg klare det.
Flash forward 70 dager, og jeg sitter nok en gang med hodet mellom beina i panikkangst inne på soverommet (hadde også en liten knekk på Coop Extra i Nygårdsgaten, men det var ikke like dramatisk; de selger jo chips).
Ifølge internett – min favorittkilde – sliter en fjerdedel av kvinnelige studenter med alvorlige psykiske plager. Dette gjenspeiles også i samtaler med venner og bekjente. Det begynner å være greit å være deppa – kanskje det til og med begynner å være ”kult”. Ikke fordi det er kult å være lei seg, heller fordi det gir en form for særpreg. Å kunne snakke om at man har slitt, for så å komme seg opp igjen til overflaten, viser jo en viss styrke. Denne åpenheten er definitivt en positiv tendens i samfunnet, men det er bare så jævlig slitsomt å høre på suksesshistoriene til fremmede. Og venner. Personlig vil jeg nemlig ikke si at det er så innmari stilig å være så lei seg at man ikke klarer å stå opp om morgenen, og det hjelper ikke å høre at “det blir bedre ;)”. Men takk.
Når man mister perspektivet på hvem man er og hvorfor folk gidder å bry seg om deg, er det ikke så lett møte dagen med et smil. Personlig har tanken på tvangsinnleggelse og nedmedisinering lyst sterkere enn noe annet. Samtidig er ikke det Utopia der heller – jeg kommer jo uansett til å måtte kjempe den samme kampen og med de samme tankene. Jeg vet hva som må til for å komme seg opp igjen. Jeg bare orker ikke.
Så hva gjør man da, når man nok en gang har gått på samme smell og møtt det samme fjellet i ny forkledning? Det er det jeg forsøker å finne ut av. Som trofast korpstilhenger, er det naturlig å starte med musikk. Ikke med korpsmusikk da, selvfølgelig. Hvem faen liker den slags? Til tross for min enorme innsats i å utelukkende høre på partymusikk på Spotify (da slipper man jo å tenke), nekter spillelisten Discover Weekly å la meg slippe unna min egen tristhet. Makan til deprimerende liste de presenterer for meg hver eneste uke! Det har nesten gått sport i å minne meg på hvor jævlig jeg egentlig har det.
Hett tips til dere andre fortapte sjeler der ute: Ikke hør på musikk. Alle tekstene begynner garantert, sakte men sikkert, å gjenfortelle kjipe deler av ditt liv, og du blir nødt til å gjenoppleve alle angstfulle øyeblikk fra dine siste runder på byen. Dersom du må – hør på klassisk. Grieg var ikke internasjonal superkjendis for ingenting.
At YOLO-folket skulle gå over til å bli FOMO-folket var vel ikke så fryktelig uventet. Du vet, den frykten du har for å gå glipp av ting? Redselen for å ikke være tilstede der det skjer, og redselen for å være utenfor? For min del blir ikke redselen for å gå glipp av ting lettere av ikke å ha lyst til å våkne om morgenen. Et paradoks. Jeg blir mer og mer redd for ikke å være med, redd for å falle utenfor. Jeg vet jeg ikke er alene i disse tankene.
Snapchats mystory hjelper heller lite i slike situasjoner. Et sted på internett hvor alle får lagt ut hvor forferdelig hyggelig de har det, gjerne i 209 sekunder om gangen. Feststemte mennesker med ekte smil og ekte venner. Øl, dansing, sol, sykkel, glede. Misforstå meg rett, jeg kjenner ofte på dokumentasjonstrangen selv. Er bare ikke så glad i at andre gjør det når jeg er lei meg. Hvem har vel viljestyrke (eller tvangstanker) nok til å unngå å sjekke hvor moro de nærmeste og de perifere vennene sine har det? Ikke jeg, i hvert fall. I løpet av bare én av dagene i påskeferien, sjekket jeg mystory minst 35 (78) ganger. Det kan selvfølgelig sees i sammenheng med at jeg var på ferie og ikke er så flink til å aktivisere meg selv, men jeg tipper det finnes andre likesinnede der ute.
Idet alle kattevideoene på YouTube mister sin sjarm, bestemmer jeg meg for å gi meg selv en sjanse til. Jeg trenger kanskje ikke å låse meg inne i hulen med selvhat og angst etter selvpåførte katastrofer. Det er kanskje ikke det beste for meg akkurat nå. Det er kanskje en idé å stå opp, og gå videre i livet. Kanskje. Jeg befinner meg i et vakuum, og jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal komme meg ut. En av de mange konsekvensene av selvpåførte katastrofer er naturlig nok at man også må leve med dem. Det hadde vært så fint om man bare kunne latt det gå og faktisk ikke tenke på det, men jeg har selvfølgelig ikke denne egenskapen. Angsten for ting jeg har sagt, gjort og tenkt brenner i meg mye lenger enn jeg er villig til å innrømme.
Det er vel ikke så rart å ikke ha lyst til å stå opp når angsten treffer akutt hver gang jeg beveger meg. Alt er en påminnelse. Alt er angst og alt er anger. Det enkleste hadde helt klart vært å flytte til et tropisk land, drikke paraplydrinker og aldri forholde seg til virkeligheten igjen. Eventuelt gjøre veldedighetsarbeid i en fattig landsby – en form for tvangsarbeid hvor en ikke har tid til å tenke på noe annet enn det en holder på med. Det får heller bli med drømmen. Å fysisk flytte på seg gjør ikke at man kan flykte fra det psykiske kaoset som allerede eksisterer.
Jeg ser to alternativer: å slutte å spise, eller å trøstespise. Forrige runde sluttet jeg, og dermed tenker den rasjonelle delen av meg at det er rettferdig å spise for mye denne gangen.
Det gjelder jo å jevne det ut. Et par ekstra kilo skader jo ikke andre enn meg selv og mitt selvbilde. Jeg fortjener uansett en straff, så hvorfor ikke ta imot den i form av fett? Er du klar over hvor mange poser sour cream and onion-chips man har mulighet til å spise i løpet av en uke? Jeg vet! Før du setter i gang ditt eget eksperiment, vil jeg bare belyse en liten bieffekt jeg etter hvert fikk kjenne på – du får sinnsykt vondt i munnen av så mye salt. Men for all del, ikke la det stoppe deg. Se på det som en form for usynlig selvskading. No one will ever know!
”The purpose of life is to enjoy every moment” står det på min nystjålte yogi-tea en mandags morgen. Selvfølgelig er dette bare vissvass, men jeg tenker likevel at det ligger noe i det. Det kan jo hende te-orakelet har et poeng, jeg har nemlig mistet troen på alt annet for tiden. Det er tross alt vanskelig å nyte hvert eneste øyeblikk hvis man bare ligger hjemme i pysjen og ser på Netflix, mens man tenker på hva alle andre gjør og funderer på hvorfor du ikke er invitert eller hvorfor du ikke klarer å være like glad som alle andre.
Eller vet du hva? Dette er bare tull. Det er verken greit eller sosialt akseptert å leve livet etter visdomsord en tilfeldigvis leser på en tepose.
Jeg bestemmer meg heller for å ta meg sammen, og å følge mitt eget ubetydelige råd: Isje tenk på det. Hvor mange runder skal man egentlig gå med seg selv før ting begynner å bli greit igjen?
Praksis må gjennomføres, eksamen må bestås, og jeg er nødt til å slutte å være så stakkarslig og irriterende. Sistnevnte er vel kanskje det viktigste. Få ting er så slitsomme som å omgås en utvannet venninne som nok en gang har mistet motet. Det finnes grenser for hvor mange ganger man kan høre den samme historien, og fortsatt være støttende – et problem jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i. Hvor lenge skal man egentlig bistå en fortapt sjel som aldri kommer seg videre? En byrde for andre er det siste jeg vil være. Jamfør mindreverdighetskomplekset. Det må da finnes glede i noe.
Til tross for, eller kanskje akkurat på grunn av min psykiske tilstand, oppfattes jeg nok som en åpen og ærlig person, med en tendens til å fortelle litt for mye om seg selv. Ofte er det underholdende; folk ler og vet ikke helt hva de skal si. Nå er jeg bare litt usikker på om det har bikket over til en symbiose hvor jeg ødelegger mitt eget liv for å lage gode historier, og med det relativ god radio, if I may say so miself/mahself. Du kan jo for eksempel høre på podcasten vår og bedømme selv. Bare ikke gi noe annet enn positive tilbakemeldinger – det forstår du vel at jeg er for skjør til?
I dag er det 278 dager igjen av 2016.
De skal bli bedre.
Siste podcaster