Crème fraîche-liberalister og kampen mot søndagen

This content has been archived. It may no longer be relevant

Debatten om søndagsåpne butikker står mellom Jesusligaen og Crème fraîche-liberalistene. Jesusligaen ønsker å bevare søndagen som «annerledesdag», deres slangord for hviledag, og Crème fraîche-liberalistene vil, ikke overraskende ha Crème fraîche. I hver butikk, til enhver tid.

Et sosialistisk Halleluja

Det er selvfølgelig ikke navnene de gir seg selv. Jesusligaen har for første gang siden 1500-tallet flertallet av folket bak seg når de ønsker å bevare søndagen som en dag uten arbeid. Selv sosialistene på ytterste venstre fløy roper et stille halleluja når Knut Arild Hareide argumenterer for at søndager kan forbli en dag der vi ikke kjøper alt mulig vi hadde planer om å kjøpe på mandag.

På den andre siden finner vi den liberalistiske fløyen av partiet Høyre. På diverse nettfora påstås det at det er tilgjengeligheten på behandlede melkeprodukter som er for dårlig på søndager.

Andre påstår det handler om prinsippet.

Liberalistene mener at dagens brustadbuer, som er fagterminologien for de jævlig trange Bunnprisbutikkene, er urettferdig ovenfor den andre matkjedemogulen, det vil si den ene som står utenfor: Robert Reitan. En slik urettferdighet er ulevelig for en Crème fraîche-liberalist.

Det er klart at milliardærer skal behandles likt. Et problem, som ikke ser ut til å bekymre den unge bølgen liberalister, er om deres jag etter mer Crème fraîche (eller valgfrihet, som noen kaller det) gjør det vanskeligere for andre å oppnå milliardærstatus.

Som konservativ så er jeg ikke særlig glad i forandringer, men selv jeg er åpen for tanken på å tillate klassereiser.

Behovet for Creme vs. behovet for fritid

Spørsmålet blir hvem som orker å bygge opp en forretning dersom vedkommende må jobbe syv dager i uken for å få hjulene til å gå rundt.

Jeg tror alle er enige om at lengre åpningstider ikke gir forbrukerne mer å handle for.

Dermed må denne stakkars gründeren jobbe én dag mer for å skaffe seg den samme inntekten som han vanligvis fikk ved å jobbe seks dager.

Spørsmålet folk (og særlig Høyre) burde stille seg er: er mitt behov for Crème fraîche så stort at det rettferdiggjør 8 timer ekstra arbeid for noen andre?

Selvfølgelig, for noen vil det medføre å ansette en ny ansatt, men for andre (når inntekten forblir lik) så vil ikke dette være mulig. Søndagsåpent er lettest for de som er størst, og vanskeligst for de som er aller minst.

Jeg synes en av de viktigste aspektene ved et kapitalistisk system er muligheten til å skape noe for deg selv. Skape din egen arbeidsplass, bygge din egen bedrift og lede ditt eget lille selskap. Men hva skjer hvis belastningen av å gjøre dette blir så stor at ingen orker? Hvordan skal vi da få frem de nye ideene og de bedre løsningene for fremtiden?

Partiet for de som skaper

Jeg tror ikke de beste ideene skapes av de som har mest å vinne på at ting er som de er. Derfor tror jeg også det er dumt å skape et system der terskelen for å delta blir så høy, at det kun er de som allerede er millionærer som har mulighet til å delta.

Selv har jeg ikke noen problemer med å handle i store kjedebutikker, men hvis vi i framtiden trenger et mer dynamisk næringsliv så tror jeg ikke det skapes ved å ha få aktører, men av å ha mange.

Jan P. Syse sa det veldig fint: «Partiet Høyre skal ikke være partiet for de som har, men for de som ønsker å skape.»

Et sted på veien forsvant denne holdningen. Kanskje druknet den i Crème fraîche.

Siste podcaster

    Anbefalte artikler