En afghansk helsearbeider gir en poliovaksine til et barn i Kabul. (Foto:Majid Saeedi/Getty Images)

En historisk usunn skepsis

Allerede før det moderne medisinske konseptet om vaksinering ble introdusert var det stor motstand mot ideen om kunstig immunisering.

Til tross for at bivirkninger ved vaksinering er uhyre sjeldent, er det flere bevegelser og innflytelsesrike personer som har hevdet at vaksinering er galt.

Konspiratorisk og pseudovitenskapelig vil noen hevde, men faktum er at vaksinemotstand er en stor utfordring for den globale folkehelsen, og slik har det vært lenge.

Hva er egentlig vaksinemotstand?

Vaksinemotstand, vaksineskepsis og anti-vaksineringsbevegelsen er i det moderne Norge hovedsakelig forbundet med personligheter som Sølje Bergman, Kjetil Dreyer og Donald Trump. Altså personer, som på forskjellige grunnlag, har stilt seg kritiske til vaksinering og kunstig immunisering.

Det er ofte forskjellige utgangspunkt og argumentasjon som blir trukket frem når noen forsøker å overbevise allmennheten om at fagdisipliner som biologi og medisin tar feil. Bergman har hevdet at det er sunt for barn å gjennomgå de vanlige barnesykdommene (som meslinger). Dreyer har basert mye av sin vaksinemotstand på sine fordommer mot farmasiindustrien, mens Trump nylig kastet seg på den internasjonale skepsisbølgen som hevder det er en sammenheng mellom MMR-vaksinen og autisme.

Et nytt fenomen?

Allerede før det moderne medisinske konseptet om vaksinering ble introdusert, var det stor motstand mot ideen om kunstig immunisering. Vaksinens forløper, variolasjon, var en farlig og kontroversiell praksis som møtte motstand i befolkningen, og fra religiøse grupperinger, i spesielt England og USA. Den britiske predikanten Edmund Massey argumenterte sterkt for at sykdommer, som bland annet kopper, var sendt direkte fra Gud som straff til utpekte syndere. Forhindret man sykdommer, var det som å løpe djevelens ærend, hevdet Massey.

Disse meningene fikk støtte, men møtte også motstand fra både leger og prester, og debatten fortsatte videre etter at Edward Jenner presenterte den betraktelig tryggere praksisen, vaksineringen, i 1798.

En klassisk karikatur som viser angsten som var mot vaksinering. (Foto: British Museum)

Til tross for en mindre farlig fremgangsmåte og et tydeligere vitenskapelig opphav, møtte koppervaksinen, og Jenner, motverge. Motstanden kom fra de samme religiøse grupperingene som nå var mer skeptiske siden vaksinene kom fra dyr. I denne tidlige fasen var også vaksinering sett på som spekulativt og unaturlig fra vitenskapelig hold.

Ideen om at en dyresykdom kunne overføres til mennesker virket uvirkelig, og i England spredde det seg rykter om at vaksinering kunne føre til at man utviklet ku-lignende trekk, eller at man ble smittet av sykdommer som tuberkulose og tyfus.

Til tross for dette forstod myndighetene i England, og flere andre europeiske land, at vaksineringene i det lange løp var svært nyttig for både befolkningen og landet som en helhet. Folkehelse og vaksinering ble raskt et høyt prioritert politisk tema.

I England, ble variolasjon gjort ulovlig i 1840, vaksinering ble så gjort pliktig i 1853 og i 1867 at det ble straffbart å ikke vaksinere barn.

En politisk dimensjon

Etter at de europeiske myndighetene innså de positive sidene av vaksinering ble det etter hvert en vanlig praksis på store deler av kontinentet. Denne politiseringen og statlige kontrollen av vaksinespørsmålet skapte mye motstand i offentligheten. At staten skulle kunne regulere noe som var så sensitivt gjorde mange urolige for den politiske maktbalansen, og i land som England var det nå også en stor finansiell byrde om man motsatte seg vaksinering.

Dette statlige presset, som spesielt gikk utover arbeider- og middelklassen, førte til demonstrasjoner og motstand på et globalt plan. Organisasjoner som The Anti Vaccination League i England, Anti Vaccination Society of America i USA og den australske foreningen Australian Vaccination-Skeptics Network fikk betydelige medlemstall.

I Brasil var det opprør i Rio de Janeiros gater mot myndighetenes forsøk på å vaksinere befolkningen, og celebre personer meldte seg inn i debatten. Forfattere som George Bernard Shaw og Leo Tolstoj opponerte, det gjorde også vitenskapsmenn som Alfred Russel Wallace og den ikoniske amerikanske borgerrettighetsforkjemperen Frederick Douglass.

Et karanteskilt utenfor et hus hvor det er fare for koppersmitte. (Foto: VHO/Flickr)

Forankret i det alternative

Da vaksinering entret 1900-tallet hadde mye av den klassiske motstanden dabbet av i både Europa og USA. Anti-vaksinebevegelsen, som tidligere hadde appellert til alle samfunnets stender, ble nå redusert til enkelte grupperinger, men motstanden var ikke borte.

Hvor religion tidligere hadde hatt den sterkeste rollen, begynte nå det spekulative, etiske og konspiratoriske å få større spillerom i vaksineskepsisdebatten.

En som presenterte et nytt syn i anti-vaksinebevegelsen var Rudolf Steiner. Steiner utviklet det som skulle bli kjent som antroposofisk medisin, en tilnærming med fokus på det holistiske og salutogenetiske (større fokus på helse og velvære enn sykdom). Steiner advarte aldri mot vaksiner, men argumenterte sterkt for at foreldre skulle kunne bestemme over hvorvidt barn skulle vaksineres. Steiner uttrykte likevel skepsis til kunstig immunisering, og han hevdet at barnesykdommer var en naturlig og positiv del av barndommen samt at han fryktet at vaksiner ville fordrive åndelighet til fordel for materistiske tankemønstre.

Sundanesiske barn får poliovaksine. (Foto:FN/Flickr)

I moderne tid, spesielt etter internetts fremvekst, har konspirasjonene og teoriene vokst betraktelig. Skepsis mot vaksinenes kjemiske innhold, redselen for bivirkninger, teorier om menneskekontroll og forestillinger om implantering av mikrosendere i menneskekroppen er ikke uvanlige debattargumenter.

Forsøk på historieforfalskning har også skjedd. Det har blitt hevdet at Edward Jenner drepte sin egen sønn da han eksperimenterte med koppevaksinen. Det har også blitt påstått at Diane Haper, som utviklet HPV-vaksinen, selv var motstander av vaksinen.

Denne skepsisen har fått gjennomslag hos noen. Amish-folket i USA vaksinerer fortsatt ikke barna sine på grunn av religiøse overbevisninger og Rom-folket er skeptiske på grunn av deres mistillit til myndigheter.

Polio var nær utryddet i Afrika inntil religiøse ledere klarte å overbevise myndighetene i Nigeria at vaksinen skapte sykdommer, og Taliban har utlyst fatwaer på alle helsearbeidere som aktivt vaksinerer befolkningen i Afghanistan og Pakistan.

Hva har historien vist?

Historien om vaksinemotstand kan nesten betraktes like gammelt som vaksinen selv. Vaksinering og kunstig immunisering har skapt både debatt og mistro, mens mostanden har utviklet seg fra være basert på det religiøse, til det myndighetskritiske, til det skeptiske og konspiratoriske. Den opprinnelige vaksinens far, Edward Jenner, kan huskes for både det medisinske gjennombruddet han gjorde og kontroversen han skapte. Men en ting kan ikke argumenteres imot.

Kopper, en sykdom som det er estimert at tok livet av mellom 300 til 500 millioner mennesker, er i dag utryddet, noe vi kan takke Edward Jenner og hans koppervaksine for.

Siste podcaster

I Grevens Tid

I Grevens Tid er et program av historieinteresserte for historieinteresserte, hver tirsdag klokken 12:00 – 13:00!

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *