admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Året 1942 var et begivenhetsrikt år. Tyske myndigheter begynner planleggingen av ”den endelige løsningen”, Quisling og Hitler begynner å gå med matchende BFF-halskjeder, og andre verdenskrig går gjennom Europa som en bulldoser med en tank full av crazy. Midt i all denne lidelsen og midt i all ødeleggelsen, får menneskeheten derimot et nytt håp for fremtidig glede i form av et lite, rosa og rynkete spedbarn (her bruker man en viss andel fantasi, ettersom noen faktisk ble født på denne tiden).
Denne skrikende lille svisken fikk navnet Harrison Ford. Et navn som senere blir synonymt med blant annet Han Solo, Indiana Jones, Sexy Mannebeist og George Lucas sin bestiss. Denne unge gutten vokste opp, hang rundt med speideren og tittet på reptiler i noen år, før han bestemte seg for at livet som skuespiller var noget mer spennende.
La oss ta et øyeblikk og sette pris på denne avgjørelsen.
La meg videre forteller dere en historie.
En dag i 1977, senket Harrison Ford seg selv en dråpe av sin egen awesomesauce og transporterte til a galaxy far, far away, hvor han levde under pseudonymet Han Solo.
Han opplevde eventyr og han kjørte romskip. Han sjarmerte skjørtene av Princess Leia (aka hun som kommer til å rævkjøre deg mens hun ser fantastisk ut i en space-bikini) og han avluset Chewbacca som en ansvarlig dyreeier gjør. Det hele var veldig spennende, og hvis man ikke har sett Star Wars ennå, bør man spørre seg hvorfor man fortsetter å berøve seg selv for denne gleden.
Han sprenger på et tidspunk også en romstasjon sammen med vennene sine, og alle er enig i at ”dette var veldig kult, og de må gjøre det igjen en gang”.
Men med en tiltrekningskraft på linje med en større planet, kan man ikke unngå at trøbbel kommer bankende på ens dør. Og trøbbel har gjerne med seg karbonitt.
Sjokket av dette potente frysemiddelet gjorde at Harrison Ford astralprosjekterte tilbake til sin egen galakse. Ting ser svart ut. Men siden Harrison Ford ikke er en mann som lett knekkes, bestemmer han seg for å ikke kaste bort tiden.
Han tar opp en doktorgrad i arkeologi og finner tilværelsen som en skattejeger høyst givende. Igjen er det eventyr. Denne gangen med færre romskip, men med nazister i stedet. Han reiser verden rundt, utvikler en frykt for slanger og beseirer denne frykten. Han sjarmerer damer (igjen), mulig med bruk av sin nyanskaffede pisk, og han steker pølser over de glødende, forkullede restene av hans fiender. Man har mulig hoppet over et par småting i denne gjenfortellingen.
Harrison Ford våknet til slutt i sin fysiske kropp igjen, og finner ut at nok er nok. Nazister er en ting, men menn i metallkjoler er noe annet. Han og vennene hans eksploderer nok en romstasjon. The end.
Man skulle gjerne utvidet denne herremannens eventyr, men man har ikke sett flere Indiana Jones filmer.
Selvfølgelig, Star Wars og Indiana Jones er bare noe av det Harrison Ford har kommet med i løpet av årene. Skal man holde seg innenfor kategorien sci-fi/fantasy kan man blant annet nevne Cowboys & Aliens og Enders Game. Begge er nye filmer som jeg ikke har sett ennå. Dette er gleder jeg har satt av til en regnværsdag, etter at jeg igjen har sett den originale Star Wars-trilogien. Det er kanskje derfor jeg nå finner meg litt tom for ord, ettersom min fascinasjon av Harrison Ford stammer fra en dyp og langvarig kjærlighet for Han Solo.
Accept no substitutes. La oss avslutte med en aldri så liten Han Solo trowback.