Anmeldelse: The Order: 1886

This content has been archived. It may no longer be relevant

De siste årene har vi sett en stor pågang fra spill om å være mer og mer som filmer. Jeg snakker ikke om filmspill, som baserer seg på en eller annen blockbuster, og som sjelden er noe å ta i med ildtang. Det jeg tenker på er spill som tar i bruk virkemidler fra filmverden og trykker de inn i våre kjære computervideospill; eksempelvis Assassins Creed, The Last of Us og lignende. Det nyeste, peneste og kanskje mest kompromissløse spillet i den tradisjonen er Playstation 4 eksklusive, The Order: 1886. Spillet lover en cinematisk opplevelse, fullspekket med et sterkt narrativ og audiovisuell potens. Vi i hardcore har testet spillet, så la oss.

Du kan høre anmeldelsen her:

En ganske snill ridder

Spillet er fortellingen om Sir Galahad, en mann med kinnskjegget til Ibsen, barten til Stalin og de mellommenneskelige egenskapene til en slagbjørn. Han ser ut som en edru, kristen utgave av en forfylla onkel, bare uten de sympatiske trekkene. Spill har alltid hatt dette problemet med sympatiske karakterer. Hvordan kan spillskaperne vise en karakter som, i det ene øyeblikket dreper for fote, og i det andre kan være en moralsk aktør? Utviklerne av The Order: 1886 har ikke fått til det, Sir Galahad er en drittsekk uten like. Når han ikke skriker, truer og banker opp forsvarsløse folk, så dreper han alt som rører seg. Han er medlem av en ridderordning i en alternativ utgave av det viktorianske England, sammen med en rekke andre likesinnede psykopater. Det er en “steampunk møter Van Helsing”-aktig verden, hvor ondskap lurer i skyggene. Denne fiksjonelle alternative historien innbefatter også berømte personligheter, som Charles Darwin og Nikola Tesla. Den sistnevnte er ridderordningens versjon av Q, som lager våpen og gadgets til bruk i felten.

Sir Galahad gjennomgår en rekke prøvelser sammen med sine kumpaner i ridderordningen. Etter litt eksplosiv omgang med Teslas produktlinje i forskjellige omgivelser, begynner man å ane ugler i mosen, og en konspirasjon avdekkes som kan gå hele veien til toppen. Fortellingen er helt grei den altså. Den er OK. Kanskje til og med helt grei pluss. Den skal ha for at den forteller historien med en litt tilbakeholden hånd. Mange spill har en tendens til å møte deg med en vegg av bakhistorie, slik at du blir lei før du har begynt. The Order presenterer den i relativt jevne, smarte mengder utover i fortellingen. Historien blir levert av mange, lange filmsekvenser, såkalte cinematics. Hvis du er av typen som liker å sette spillet inn i konsollen, og umiddelbart få kontrollen over det som skjer, er dette ikke spillet for deg.

Teknisk overlegen

Det som gjør den cinematiske opplevelsen så sterk, er for det første en helt nydelig grafikk. Dette er noe av det peneste, mest detaljerte og imponerende jeg har sett fra et spill. La det være klart; spillet ser helt vanvittig ut. Spillet får PS4 til å projisere alt fra strålende sol i marmorbygninger, til regnvåte London-netter på en forbilledlig måte. Alle bildene i denne artikkelen er bilder jeg har tatt selv utenfor cinematics. På den andre siden så må jeg dessverre meddele at det kjører i kun 30 FPS, som er merkbart for oss som er vant med PC-spill, men dette er ikke spesielt forstyrrende. Det som er forstyrrende, er de to store svarte stripene som er oppe og nede på skjermen, som på en film som har et aspekt ratio som ikke passer TV-en din. En designer i Ready At Dawn, har altså tenkt at den beste måten å understreke hvor fantastisk vakker spillverden de har skapt er, er å blokkere synsfeltet til spilleren, slik at de ikke får sett det skikkelig. Et merkelig designvalg.

Teknisk sett er spillet en perle, det eneste negative jeg opplevde var litt stotring i lyden i begynnelsen, men den gikk fort over. Lyddesignerne har en del å lære her. Lydene fra våpnene smeller skikkelig, og det gir en god følelse å avfyre en hagle. Jeg har et softspot i mitt hjerte for et velartikulert revolverskudd, og den metalliske klangen av en nysmurt boltrifle. Spillet er i toppklasse her, sammen med Battlefield-serien. Stemmeskuespillet er også i verdensklassen her. I spillenes verdensklasse altså, på linje med skuespillet i 24.

Uinteraktiv ikkefilm

Mellom de utrolig lange, ofte litt kjedelige videoseksvensene så får du kontrollen, til vekslende grad. Spillet er i sin kjerne et tredjepersons actionspill, noe a la Gears of War, hvor du går i dekning og skyter på andre foran deg som er i dekning. Sir Galahad er en ganske nevenyttig fyr, og kan ta i bruk diverse hagler, rifler og maskingevær. Det meste av våpenutvalget er ganske standard, men to av de er litt spesielle. En form for bærbar tesla-coil som er svært kraftig, og en slags flammekaster, som skyter brennbar gass. Deretter kan du trykke på en annen knapp for å tenne på, for å gjøre dine motstandere til kun et fjernt minne for familien som sitter igjen. Den kunstige intelligensen som er ansvarlig for å gi deg folk å skyte på, gjør jobben sin greit. Men med kun en håndfull typer vanlige fiender så blir det fort repetitivt. For hver gang du må stoppe for å meie ned de som ikke er enige med deg, så står du ganske statisk å dukker mens fienden skyter på deg. En fiende som kommer veltende ut av bakgater og sprekker i treverket virker det som. Noen ganger må du skyte 3-4 identiske folk, som hver og en tar over plassen til den forrige du skjøt. Det er i det hele tatt litt “duckhunt møter klovnebil”-fakter over kampene.

Jeg føler ikke alltid at det jeg jeg som har styringen. Noen ganger er det sekvenser hvor man er limt fast til en vegg, fordi spillet mener at det er der du burde være, uten mulighet til å bevege deg rundt. Andre ganger er det noen sekvenser hvor du har lommelykt, og mens Sir Galahad holder lommelykten så kan han ikke gå i dekning, bytte våpen eller gå i nærkamp, uten at spillet forteller deg noe av dette. Det hele er egentlig ganske inkonsistent, du er aldri helt sikker på hvilke regler som gjelder til enhver tid, eller virker grad av kontroll du har.

Den andre store delen av spillet består av såkalte quick time events. Dette kan for eksempel være der sir Galahad havner i en nevekamp av noe slag, og du som spiller må trykke på knapper på kontrollen etterhvert som de dukker opp på skjermen. For eksempel så blir du i åpningssekvensen utsatt for litt god gammeldags drukningstortur. Da må du trykke trekant for å komme deg løs, før du må spamme x-knappen for å drukne fangevokteren i waterboardingutstyret. Det er ikke spesielt engasjerende, og de har ikke klart å gjøre noen av disse sekvensene på en slik måte at dine bevegelser ligner på det karakteren gjør, sånn som når du trykker inn begge analogspakene for å stikke ut øynene på Poseidon i God of War 3. Skytesekvensene er noen ganger ispedd litt sinkesekvenser som kan best beskrives som en litt kjedelig versjon av alle andre sinkesekvenser du noen sinne har sett. Du sniker deg rundt vakter som går i patrulje rundt en stolpe, i håp om å overrumple dem med feltkniven.

Det finnes deler av spillet som kombinerer disse to elementene, fra når du må sloss mot de mer overnaturlige innbyggerne av denne alternative verdenen. Dette skjer kun en håndfull ganger, ofte litt uinspirert, og aldri gøy.

De visuelt varierte omgivelsene du beveger deg gjennom har to generelle geometriske former. Gang og liten firkant. Du går som regel først gjennom en liten gang, uten avstikkere, uten noe å se på eller gjøre. Så kommer du til et firkantet rom med slemme slemminger som enten spillet sier at du skal skyte eller drepe stille – du kan aldri velge selv. Så får du se en lang cinematic, kanskje ispedd en quick time event, før du begynner prosessen på nytt og går gjennom en gang igjen. Det eneste som er å gjøre utenom dette er å plukke opp avisutklipp, bilde og audiologger. Audiologgene er lange, men du kan ikke høre på de mens du spiller, så med mindre du liker å stirre på tekst mens det blir lest opp for deg, kommer du sannsynligvis ikke sette pris på den ekstra lille story-biten.

Konklusjon

Hvis du liker alt det jeg har beskrevet så langt, er kanskje dette spillet noe for deg. Men vær oppmerksom på at det, i motsetning til denne anmeldelsen, er en relativt kort opplevelse. Du kan regne med at det hele er over etter 8-10 timer, og da mener jeg over. Ingen multiplayer, ingen unlocks, ingen ekstra vanskelighetsgrad ingenting. Jeg vil gjette på at du bruker rundt halvparten av denne tiden på å se cinematics, og alle disse er obligatoriske. Det stemmer, du kan ikke hoppe over en eneste en, selv ikke andre gangen du spiller det.

Dette er nesten ikke et spill, det er som en 8 timer lang animasjonsfilm, med veldig lange actionscener og en litt forutsigbar historie. En historie som forøvrig ikke kommer spesielt langt i disse timene, det er mange løse tråder, og det blir helt tydelig lagt opp til en oppfølger. Jeg vil sammenligne spillet med en diger, vakker og kompleks LEGO-skute, som etter den er ferdig blir satt inn i en flaske, slik at barn ikke kan leke med den, og potensielt ødelegge den. Jeg vet ikke med dere, men jeg syntes LEGO er til for å lekes med, ikke ha på utstilling, uansett hvor pent det er. Spillet er vakkert, men med så lite innhold, og såpass lite faktisk spill, er det vanskelig å anbefale å kjøpe det før det går ned litt i pris. Hvis du har en PS4, og vil ha en god filmatisk fortelling som blander cinematics med gameplay på en langt bedre måte, så vil jeg heller anbefale The Last of Us. Men hey, alle er forskjellige.

Traileren til spillet kan du se her: