admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Castaway on the Moon er en sørkoreansk film fra 2009 hvor den dukket opp på kino over hele verden. Filmen regnes som en romantiske komedie, men kan sies å nå flere sjangere. Den er skrevet og regissert av Hae-jun Lee som også står bak en rekke andre filmer mellom 2000 og 2014.
Castaway
Vi blir introdusert til den mannlige hovedpersonen i første scene, da han står på ytterkanten av et rekkverk på en bro. Gjennom en kort telefonsamtale med et kredittselskap han skylder penger får vi vite at han nå er helt sikker. Hva han er sikker på er noe åpenbart. Han forsvinner utfor kamera i nedgående retning, og vi hører et plask. Men så våkner han opp på en øy midt i Han-Elven i Seoul, rett under broen han hoppet av og kan ironisk nok ikke svømme.
På et mørkt rom i en stor blokk møter vi den kvinnelige hovedrollen. Hun er en hikkomori, som det heter på godt japansk, en slags eremitt som stenger seg inne i huset og melder seg ut av det sosiale. Hun bor hos sine foreldre som hun kommuniserer med via sms, ellers er hun helt alene. Til gjengjeld er hun meget aktiv på Internett og deltar i flere virtuelle verdener hvor hun kan være hva hun vil.
Historien utspiller seg fordelt mellom disse karakterene og hvordan de kommer i kontakt med hverandre og samt hva det innebærer for deres særdeles vanskeligstilte liv.
On the Moon
Castaway on the moon kan fint sammenlignes med Den stygge andungen, som det også blir referert til i filmen, men med to stygge andunger istedet for én. Filmen skildrer to totalt utstøtte mennesker i hver sin håpløse situasjon som gjennom hverandre utvikler et nytt syn på verden. Det kan diskuteres om det gjelder den “virkelige verden” eller deres alternativ.
Det blir brukt mye symbolikk gjennom hele filmen, som eksempel blir hele historien til den mannlige hovedrollen forklart utifra at han ikke kan svømme og det blir et gjennomgående tema tidlig i filmen. Han finner etterhvert en andeformet båt, som blir hans første selveide hus, og refererer til seg selv som en stygg andunge som ble en snegl istedet for en svane.
Hos den kvinnelige hovedrollen handler det om månen og det utenomjordiske. Hennes hobby er å ta bilder av månen, fordi der befinner ingen seg. Hun funderer over om hun kan forlate rommet sitt (jorden i hennes øyne) uten hjelp fra NASA. Denne typen små metaforer går gjennom hele filmen og skaper mening i den minste handling eller detalj og gir et utmerket bilde av hovedkarakterene.
Tidslinjen i filmen er fordelt mellom de to karakterene. Det hoppes tilbake i tid når den kvinnelige rollen er i fokus, hun er glad i å ta bilder av “the alien” som hun referer til den mannlige hovedrollen, det gjør at vi lett kan gjenkjenne hvilken tid vi befinner oss i. Måten tid blir behandlet på fungerer godt, gjennom kameralinsen vet du alltid hvor du er i forhold til tid og hendelser.
I alt da?
Som forventet av Koreansk film er skuespilleren ypperlige, du blir satt rett inn i deres verden. Det er kun to roller som har stor betydning i filmen, og derfor er det ekstra viktig med flinke skuespillere. Det er absolutt på plass. Det vil merkes at kjønnsidealer absolutt ikke representeres i hovedrollene da begge er noe underlige, også i utseende.
Musikkvalget noe begrenset, hvilket er typisk for mange øst-asiatiske filmer, men musikken blir allikevel brukt godt for å vekke stemning gjennom den enorme endringsprosessen til karakterene. Muligens er det nødvendig med slike holdepunkter i en såpass komplisert film, og det gjør gjerne at den føles ganske enkel.
I alt syntes jeg Castaway on the Moon er en fantastisk film. Den har alt du er ute etter i en romantisk komedie, men den kan også lett måle seg med en god psykologisk thriller. Den personlige utviklingen til karakterene gjør at filmen aldri blir kjedelig. Du finner glede i de enkleste mestringen og setter pris på de enkleste av ting. Det må nevnes at jeg selv er meget glad i koreanske filmer generelt sett, men jeg tror alikevell at de fleste kunne satt pris på Castaway on the moon.