Hjelp, en zombiejeger kommer og tar meg! (Foto: Yvonne R. Borlaug)

Fra fyllesyk til vandrende død

Programsjef Karina Sterzel ble sendt ut i Bergens gater som zombie etter en heftig fredagskveld.

Da jeg vokste opp fryktet jeg alt det som var overnaturlig; spesielt zombier og vampyrer. Jeg utviklet en kjærlighet for hvitløk som jeg spiste til det meste av mat så at ikke vampyrene skulle ta meg. Jeg hadde en rar idé om at så lenge jeg hadde dynen over meg og speiderkniven min i nattbordet, kunne ingenting ta meg. Ingen hekser, zombier eller vampyrer. Jeg var klar for alt. I tilegg sov jeg på loftet ved siden av verktøysboden. Jeg kunne forsvare meg.

Overnaturlige mareritt

Så hvordan gikk jeg fra å frykte alt det overnaturlige til å nyte det makabre i popkultur? Ingen anelse.

Det skjedde ganske plutselig. Jeg begynte å se på skrekkfilmer, spille spill som Left For Dead, jeg leste Dracula av Bram Stroker og jeg ble mindre redd. Men det var vel ikke før jeg var 16 år og hadde lest boken Anita Blake 2 – De døde våkner at zombiefrykten min forsvant helt og ble mer til noe jeg kunne like. Litt artig at jeg syv år senere sitter og blir sminket som monsterene jeg fryktet mest da jeg var yngre.

Fyllesyk

Jeg våknet opp denne lørdagsmorgenen på to venners gjesterom, innpakket i 7-8 tepper. Jeg var fyllesyk og kald, og det regnet ned i Bergen. Kaffen hadde jeg ikke fått i meg enda. “Dette var jo en perfekt start på en lørdag” tenkte jeg. mens jeg tuslet bortover mot Studentradioens lokaler så tidlig som i 9-tiden på morgenen.

Av en eller annen grunn hadde jeg funnet ut at jeg skulle  bli med på Bergens første Zombie Walk, et kostymetog hvor folk møtes kledd opp som levende døde eller de som jakter på dem.

Blodig monster radiovert på jakt etter et nytt offer i Bergens gater. (Foto: Yvonne R. Borlaug)

Klissete Latex

Før jeg visste ordet av det, dukket venninen min opp med en hel pose med sminke. “Gulp”, tenkte jeg. Hun smilte lurt der hun stod. Like etterpå ble smilet fulgt opp med “joda vi har flytende latex”. Vanligvis er jeg enig i at dersom man skal gå inn for noe, så skal man gjøre et helhjertet forsøk, men denne dagen var ikke helt min dag.

Jeg hadde ingen andre valg denne gangen, så det var bare å hoppe ut i det ukjente. Mens jeg satt der pent og fikk påført latex på ansiketet, gjorde jeg meg den efaringen at latex er nokså kaldt, stivner fort og er veldig klissete. Uheldigvis for meg tok latex til ansiktet mitt ganske godt, noe som gjorde det vanskelig og ubehagelig å rive den opp.

Mellom rivingen og det første papir/latex-laget, fikk jeg også prøve å smøre latex over venninnen min. Litt skadefrydhet skader ingen. Neste steg var å se mer død og blodig ut, noe som betydde brun, rød og lilla sminke. Det var ikke så ille, men det som kom etterpå var litt verre. Falskt blod.

Falskt blod viste seg å være like klissete som latex, smake søtt metall og ikke minst renne når det regner. Etter litt herjing frem og tilbake med å sprute blod på hverandre, var jeg og resten av trioen klare for å stille opp med resten av toget. Heldigvis lettet noe av tåken i hodet mitt fra gårsdagens alkoholkonsumering, før jeg tok mine første skritt utenfor Studentsenteret som levende død.

Fra venstre til høyre : Fyllesyk, Latex Kliss, Latex med Papir, AUCH Latex rives av, til venstre min søte hevn, mer zombifisering, blod som renner, en zombieselfie og en sulten zombie. (Foto: Karina Sterzel, Carina Marlene Bauge, Ørjan Blytt Polden)

Blodige tanker

I det pøsende regnværet hadde folk forskjellige reaksjoner når det kom en gjeng med monstre vandrende forbi. Noen lo og skjønte ikke hva som foregikk, mens andre kikket opp på meg med avvisende blikk. Enkelte barn kikket spent på oss og pekte, mens andre grep tak i pappas trygge hånd og var tydelig skremt.

Det føltes rart å være den som var skremmende. Selv om det var noen som ikke var så begeistret for oss som kom gående, var det noen unntak, sånn som denne gateartisten som fremførte en ny vri på Queen-sangen “We are the Champions”:

Kan jeg få lov til å spise deg? Hilsen sulten levende død. (Foto: Yvonne R. Borlaug)

Gjennom hele gåturen hadde været blitt verre, og blodet på det tillagete såret hadde nå rent ned på leppene mine. Ubehagelig søt fremmende smak. Det gjorde det litt lettere å leve seg inn i rollen som levende død. Noe som bestod av gurgling av noe uforståelige stavelser som tilslutt gjorde vondt. Gå sakte, lat som du faller og selvfølgelig spill den beste zombien du kan. Kanskje det hjalp å ikke være helt i form. Selv om det var iskaldt og kanskje ikke var så smart av meg å krabbe i gresset, var det en artig opplevelse tatt i betraktning.

Kanskje klarer du å se meg i dette klippet:
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=IUB-rsuY8WY&w=560&h=315]

Ikke gå glipp av Førtitos zombiesending førstkommende lørdag kl. 11:00 – 12:00!

Siste podcaster

Førtito

I det høye hus bestemmer Førtito hva som er kult innen nerdenisjene hver uke. Med faste spalter, og koseprating seg imellom, ledsager de deg trygt gjennom det høgaste!

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *