En uke med forbud

This content has been archived. It may no longer be relevant

Kroppslig startet forrige uke en challenge hvor Sondre, Jacob, Martine og Kari fikk hver sin utfordring, og alle fikk restriksjoner i forhold til hva de kan spise eller drikke. I en måned skal Martine være flexitarianer, Kari skal være veganer, Jacob skal ha en hvit måned, og Sondre har den gode, gamle snopeloven.

Les mer om utfordringene her  

Kari: veganer

Livet uten kjøtt, melk, egg og ost, er visst ikke verdt å leve. Det er i hvert fall en ganske vanlig reaksjon jeg får når noen hører at jeg er blitt veganer. Folk stiller seg totalt uforstående, og virker nesten litt fornærmet når jeg forteller om min veganer-diett, selv om det jo er jeg som skal leve slik og ikke dem. Sannheten er at det går overraskende bra!

For all del, smeltet ost er sterkt savnet til tider, og da jeg fant kjeks i butikken jeg kunne spise, hamstret jeg – bare fordi jeg kunne. Jeg merker også at jeg må tenke mer igjennom hva jeg spiser for å få i meg nok mat. Både fordi jeg spiser mer salat og annen energifattig mat, men også fordi jeg av en eller annen grunn ikke blir sulten lengre, og derfor glemmer å spise helt til jeg er totalt tom for energi.

Mens Martine påstår at vegetarburger aldri vil  bli like godt som vanlig burger, er målet mitt for måneden å perfeksjonere veganer-burgeren. Foreløpig går det over all forventning. Et par kjøttetere har allerede latt seg imponere av at bønner og blomkål kan skape søt burger-musikk, og flere skal det bli!

Jacob: hvit måned

Ein veke av kvit måned har gått veldig greit, sett bort i frå savnet etter ein øl og faktum at alle trur livet mitt suger. Tanken på å ikkje drikke på ein heil månad var igrunn heilt grei, til eg kom på at det hadde vært kjempegodt med ein øl i finværet. Eg er og særs dårlig med alt eg ikkje får lov til, så den trassige tenåringen i meg skrik høgt på innsida kvar gang folk drikk øl rundt meg.

Då eg var heime og besøkte familien min nyleg smilte foreldra mine då dei fekk høyre om utfordringa. Om dei smilte fordi dei syntes det var fint eller at dei hadde lita tru på at eg skulle klare gjennomføre, forblir uvisst. Det er ikkje berre foreldra mine som har smilt. Nærmast alle eg kjenner har kondolert med eit hånleg smil når dei høyrer at eg ikkje skal drikke. Eg fekk seinast i dag høyre at eg har blitt kjip siden eg ikkje drikk lenger og det har ikkje gått ei veke ein gang. Korleis skal sosiallivet mitt overleve ein heil kvit månad? Det er berre ein månad, ein jævla månad, så skal eg nok drikke øl med dykk igjen.

Sondre: ingen snop

Det å leve uten snop, brus, chips og kake er som å leve uten din høyre hånd, det blir rett og slett ikke noe kos om kvelden. Jeg får ikke i meg brusen dagenderpå og new energyen etter trening, men farris bris og gulrot med kesam er jo godt det også… NEI. Dessverre har jeg gått på noen blemmer, rett og slett av den grunn at det å hive i seg noe leskende sodavann er en såpass naturlig del av hverdagen, at jeg har glemt at jeg ikke har lov å drikke det. På den annen side må jeg si at humøret er desto bedre når jeg leser om kveldene med ett glass vin i hånden, i steden for colaen. I helgen var jeg i England, og som dere kanskje vet serverer de chips til så og si alle måltid på balløya. Her gikk jeg dessverre på en chipsblemme eller to.

De som slutter å snuse eller røyke kompenserer gjerne med å bøtte i seg smågodt store som berg, denne ligningen går også motsatt. Mindre snop = mer snus = mindre økonomiske midler. Det er en klisjé, men man merker også at sukkerlagrene i en kropp som er vant til stadig påfylling, kan tære på humøret. Jeg anbefaler ingen med obligatoriske arbeidskrav å starte på snopelov. Den tilhører de som skal få lappen av foreldrene sine. Nå skal jeg bruke de neste ukene på å klare meg uten brus og annet godis. Æresord.

Martine: flexitarianer

Vegetarianer? Hæ? Er du seriøs? Hvorfor det?

Jeg tror at av alle jeg så langt har fortalt dette til, er det kun to som spontant har reagert med at mitt «valg» om å bli veggis- eller strengt tatt flexianer er noe positivt. Mange reagerer rett og slett med sjokk og et digert spørsmålstegn. Hvorfor i alle dager utsetter jeg meg selv for dette?

Gutter skjønner ikke at det går an å overleve i hverdagen uten kjøtt, mens jenter er redd for at jeg skal bli underernært. Det merkelige er at hos de fleste aner jeg et snev av en slags provokasjon. Jeg må virkelig forsvare dette valget, og merker at jeg trenger å lese meg opp. Mange krever en dyp og godt gjennomtenkt begrunnelse, og er ute etter å finne ut hvor jeg eventuelt kommer til kort. I begynnelsen prøvde jeg meg, litt stolt egentlig, med at det er miljøhensyn som først og fremst er min begrunnelse. Da blir jeg virkelig stilt til veggs; «å ja, men spiser du fisk?», «kildesorterer du også?», «men du flyr jo masse!», «og du handler jo på H&M!». Så da sier jeg, «neida det er bare en utfordring, jeg er ferdig om en måned», før jeg løper hjem og googler vegeterian flexitarian why…

Hør hvordan den første uken var her: