Trigger This content has been archived. It may no longer be relevant
At så mye av den beste nye norske musikken stammer fra en trekløver av venner er ganske sprøtt. Men slik har det blitt. Jonas Alaska, Mikael Paskalev og Merete Pascual (Billie Van) har preget det norske musikklandskapet med sine retrotendenser de siste årene. Det er ingen hemmelighet at det er mye de samme navnene som turnerer dette landet, og det skal godt gjøres å ha unngått disse tre. Gikk du på en konsert med en norsk artist det siste året er sjansen stor for at en eller flere av disse tre sto på scenen.
Man må bare gå ut ifra at de har en helt fantastisk innflytelse på hverandre. Gjør de annet enn å sitte hjemme sammen og spille og synge, mon tro? Jeg kjenner meg smått takknemlig som ikke er nærmeste nabo til dette rock ‘n’ roll-kollektivet.
Rockabillie Van
Det er et tegn på tiden vi nå lever i at vi ser tilbake i stedet for fremover. Men kanskje begynner man å bli et lite grann trøtt av 50-talls-inspirert musikk nå? Både Alaska og Paskalev henter i stor grad sin inspirasjon fra 1950-tallets rockabilly-kultur. Men der de to bygget sitt uttrykk i England, har Billie Van har hatt sin dannelsesreise i junaiten. Og musikken er tydelig preget av dette, både tekstmessig og musikalsk. Hun klarer å låte smått friskt, ved å skille seg bestemt fra Alaska og Paskalev, som har begynt å høres mer og mer ut som hverandre, til det punktet hvor det nesten er umulig å vite hvem av dem det er man lytter til.
Barsking med en soft side
Dette er litt fordi det nå er en jente som synger (og hun synger heeeelt nydelig), men også fordi hun tar 50-tallsnostaligien til sitt ytterpunkt. Det er rendyrket amerikana, og musikken transporterer deg for alvor tilbake i tid. Hun rører borti både country, rock ‘n’ roll og leker seg til og med litt med noen jazz-tendenser. Det er variert, sammenhengende og kult.
Musikken har preg av både punch og perfeksjonisme. Dette er et svært solid knippe velsnekrede og varierte låter, og et par av de mer langsomme balladene er direkte nydelige. Tekstene her er ofte så nusselige at jeg nesten smelter. Det er faktisk direkte sukkersøtt til tider, og da spesielt på Here We Are Again.
Attitude takk
Jeg synes dog fremdeles singelen (On My Knees) er den sterkeste sangen på platen, og jeg ønsker at hun gikk mer ned den gaten på dette albumet. Billie Van er best når attityden går til 11 og hun virkelig slår fra seg, synes jeg, og sangene One Boot Billie og Brittle leverer i den avdelingen. Åpningssporet er også jævlig kult.
Dette er en logisk konklusjon på retroprosjektet Alaska og Paskalev satte igang. Her er gamledager-bryteren skrudd til maks og alle rockabilly-triksene tatt i bruk. Det er en gjennomført kul plate. Men det holder nå.
Beste sanger: You Do What You Gotta Do, On My Knees, One Boot Billie
