Dasslektyre eller litteratur?

This content has been archived. It may no longer be relevant

Tegneserier har ry på seg for å ha omtrent samme mengde artistisk visjon og kunstnerisk verdi som havregrøt. I høyere litterære sfærer takler karakterer den menneskelige tilstandens utfordringer, som kjærlighet, tap, identitet, og restskatt.

Her har karakterene undertøyet utenpå yttertøyet, mens de farter rundt og bekjemper kriminalitet. Det er en skurk, og skurken feirer Halloween hver dag.

Er dette en velfortjent dom, eller urettferdige fordommer? Nettredaksjonens Anders Todal Sæbø er her for å svare på dette, og andre spørsmål av tilsvarende eksistensiell karakter, så du slipper. Det er ikke unikt at nye sjangere eller medier møtes med en viss skepsis.

Romanen var en stund ansett som nesten pornografisk, og det er ikke så langt tilbake i tid at folk fryktet musikken og hoftene til «The King» skulle besudle en hel generasjon.

Tegneseriemediet har oppnådd økt legitimitet de siste årene etter å ha inntatt lerretet.Koden for hvordan superheltfilmer skal lages tok tydeligvis en stund å knekke. Iron Man- og Batman-trilogiene, samt The Avengers, behandler kildematerialet sitt som mer enn en plump vits, i motsetning til enkelte tidligere filmatiseringer.

Offer for fordommer?

Til tross for at disse filmenes suksess, er tegneserier fortsatt ansett som et andreklasses medium. Kanskje skyldes dette rett og slett at manges første og eneste eksponering til mediet er Donald Duck, og en antagelse om at resten må være mye det samme. Rent teknisk har de unektelig mye til felles.

Figurene utfolder seg innenfor et sett med ruter, og uttrykker seg ved hjelp av bobler.I etablerte univers, enten de er Donald eller Batman eller Fantomet, er det klare rammer historiene kan utfolde seg innenfor.

LES OGSÅ: Raptus 2013

Mens man i kreativitetens navn sikkert kunne brutt ned sjangerbarrierer, bør dette også gjøres innenfor rimelighetens grenser. For eksempel burde Donald og Mikke – for anstendighetens skyld – neppe etterforske bestialske mord utført på en av Andebyelitens dekadente orgier.

Hadde ikke Andeby hatt uvanlig aktive kunsttyver, hadde ikke Mikke hatt noe å gjøre.

Dette skulle i utgangspunktet være et forsøk på å forsvare tegneseriers artistiske verdi og meritt som kunstform, men så nevnte jeg orgier og mistet tråden. Mediet består ikke utelukkende av høydepunkter, men ærlig talt, hvilket medier gjør det?

Sturgeons Lov høres overhode ikke akademisk ut der den fastslår at 90% av alt er, overraskende nok, dritt.

Utsagnet tilskrives science fiction-forfatter Theodore Sturgeon, og var svar på kritikeres påstander om sjangerens lave kvalitet. Begrepet lov er brukt noenlunde løst her. Loven observerer at 90% av film, litteratur og produkter hører hjemme i en septiktank, og science fiction-sjangeren følger simpelthen tendensen.

Det samme gjelder tegneserier, og joik, og for så vidt alle uttrykksformer som opplever å være målskive for disser.

I superheltsjangeren

I stedet for å fortsette og sammenligne ting med avføring, vil jeg heller peke på noen verker i tegneseriehistorien som definitivt ikke er ekskrementer. Alan Moores Watchmen kan ses på som en dekonstruksjon av den klassiske superhelten.

Sett at noen kledde seg ut og begynte et personlig korstog mot ondskap, ville vi ansett dem som, i beste fall, en sannsynlig kandidat for terapi? Mens Watchmen har blitt filmatisert, lever filmen i skyggen til boka.

Arkham Asylum: A Serious House on Serious Earth er det Batman selv som må slite med de psykologiske problemene superheltyrket kan medføre. Mannen har tross alle slags heroiske bedrifter gjort livet sitt til en hevnfantasi, og har både skapet og sokkeskuffen fulle av skjeletter.

Sandman

I alle superheltenes selskap stikker Neil Gaimans The Sandman seg ut. Ikke bare er hovedpersonen utypisk, noe som er vanskelig å unngå for en som er en personifikasjon av drømmer. Serien henter karakterer og inspirasjon fra historie og mytologi, skikkelser fra norrøn og egyptisk og kristen religion dukker opp.

Selve Sandmannen er en skikkelse med opprinnelse i europeisk folklore, som drysser sand i øynene på de som skal sove.

Han går under navnene Ole Lukkøye og Jon Blund, og dukker opp i et av H.C Andersens eventyr, hvor han gir gode drømmer til snille barn. I Neil Gaimans penn blir han noe mørkere.

Det er sannsynligvis lite jeg kan si om The Sandman som ikke er blitt sagt fra før. Dette er utvilsomt også blitt sagt. Jeg vil likevel nevne at serien deler en del sjangertrekk med – av alle ting – greske epos og tragedier.

LES OGSÅ: De fem beste tegneseriene

Som nevnt figurerer mytologi og guder, som var vanlig i eposene. Som i tragediene er det det sentrale problemet uløselig, og slutten kan bare bli, vel, tragisk.

På samme måte som de greske tragediene er tidløse, får også The Sandman en tidløs kvalitet.

Serien kan risikere å bli relevant igjen i nær fremtid, tjuefem år etter at den først endret sjangeren. 30. oktober slippes første nummer av Sandman Overture.

Oppramsing av gode tegneserier er noe jeg kunne fortsatt, om ikke i det uendelige, så godt over halvveis. Selv er jeg ganske åpenbart av oppfatningen at tegneserier kan være både litteratur og kunst.

Jeg ser ikke hvorfor ikke, når pissoarer på høykant og diverse ræl kvalifiserer.

Alle slags dumme og tåpelige ting kan være kunst. Noen få klarer å være god kunst. Dette gjelder alt av film og litteratur, og tegneserier følger simpelthen tendensen.

Fra Hovedstatden er artikler hentet fra vår bedre halvdel, Radio Nova, Studentradioen i Oslo.

Anbefalte artikler