Sound Central – Metal!

Et massaslagsmål bryter ut, og to bandmedlemmer er involvert. Er dette faren ved å være musiker i Kabul?

Forfatteren Knut Gigstad har dratt til Afghanistan for å dekke Sound Central festival, landets eneste alternative festival hvor han var fra  26. september til 10.oktober 2012. Her møtte han festivalledelsen og artistene som spilte der i forbindelse med en radiodokumentar. Dette er hans fjerde artikkel fra Afghanistan.

 

Vi har kommet frem til at vi ikke rekker å spise lunsj på det fasjonable stedet som går under navnet Bar-be-que. Maten vi har bestilt må vi ta med oss siden en del av musikerne skal ha sound check på IFA under Sound Centrals siste festival dag. Jeg og en amerikansk kvinne som heter Robyn, kommer først ut med to av bandmedlemmene fra det afghanske indie bandet Kabul Dreams. Bandet er Afghanistans største og de er lett gjenkjennelige.

I øyekroken ser jeg at folkemengden er i bevegelse og de harske tilropene tilsier at bare en ting kan ha skjedd. Et masseslagsmål.

I alt kaoset skjelner jeg skikkelsene til de to Kabul Dreams medlemmene. Robyn står utenfor taxien og er like rådvill som meg, men bare for et øyeblikk. Hun reagerer. Smeller bagasjelokket igjen og hopper inn i taxien ved siden av meg

– Oh God! What is he doing!?

Robyn har sett noe som kan forverre situasjonen ytterligere. Omar, en pakistansk musiker som er tilknyttet festivalen blander seg inn i slosskampen for å hjelpe til. Dette er kanskje modig, men fryktelig dumt.

– Omar! Get in the tax!

Omar setter seg inn i taxien tydelig skjelven etter opplevelsen

– Cigarette! Does anybody have a cigarette?

Med tydelig irritasjon smeller jeg marlboro pakka i skuldra til Omar. Etterhvert kommer Adam, en brite som også er tilknyttet festivalen, inn i taxien. Vårt følge av utlendinger er fulltallig og drosja kjører litt lenger ned og unna slagsmålet som ser ut til å ebbe ut. Det som er det skremmende er at vi ikke lenger kan se noen av bandmedlemmene fra Kabul Dreams.

Robyn har ikke mer kreditt på telefonen så jeg lar henne bruke min. Hun forsøker å ringe kjæresten sin, Humayun, som driver stedet “The Venue” hvor kunstnere og musikere kan utfolde seg fritt. Humayun er også i følget til Kabul Dreams. Humayun ber oss  om å dra rett til IFA. Han skal ta seg av det hele.

– What a festival! A band gets in a mass fistfight! That’s pretty rock’n roll!

Adam kan ikke skjule entusiasmen sin.

– I bet they weren’t thinking about rock’n roll when it happened, svarer jeg tørt.


Pick up Kabul airport og møte med en av Kabuls metalheads

– Just follow the crowd through carpark – B and then Qais will pick you up in carpark – C. He can’t get any closer cause of security. I’ve told him that you will be wearing a black cap and a black t-shirt.

Mens jeg snakker med Travis over telefon i Dubai virker det som at de fleste formalitetene er i orden. Han kommer med den viktigste formaningen helt til slutt:

– Bring booze! This city is dry mate.

Vel fremme og utenfor Kabul airport er det bare å opptre som om du har like mye selvtillit som de andre som flakker rundt og skjule hvor nervøse de egentlig er.  Hvor vanskelig kan det egentlig være å komme seg til carpark – C? Jeg går inn den bevoktede porten til carpark – B.

– Hey man! En afghansk fyr vinker meg over til seg og bak han står en pick-up med kamoflasje maling og i bilen og på planet er det militære kontraktører. De er gigantiske og har nok utstyr på seg til å nedkjempe Kabul alene. Ansiktene viser et snev av forstoppelse som jeg antar er ment for å vise at “Vi er tøffe og har ikke humoristisk sans”.

Jeg går bort til fyren som jeg antar er Qais

– Hey man. Are you Victor? spør han. Nei tenker jeg, jeg er ikke Victor og jeg har ikke tenkt til å verve meg. Dette er carpark – B. En egen parkering for private militære kontraktører og jeg merker de sinte fjesene enda bedre da jeg nesten blir kjørt ned av nok en godt bevæpnet pick up med et kobbel av militære kontraktører. Blikkene får meg til å føle meg like populær som en transe på et Ku Klux Klan møte.

Vel inne på carpark-C ser jeg en langhåret kar med pilotbriller som vinker meg over til seg. Qais er energisk og full av liv. Vel inne i en taxi og med en sigg i neven stiller jeg Qais spørsmålet

– I hear that you are the resident metalhead?

Qais snur seg med en sigg mellom fingrene

– Yeah dude.

Det var så langt samtalen kom mellom meg og Qais den dagen, mens de ødelagte bygningene fra borgerkrigen raste forbi oss i stor fart mot Sound Centrals hovedkvarter og kollektiv.

Noen dager senere er jeg på plass i bakgården til Sound Central kollektivet, hvor jeg vinker Qais ut til meg. Det er på tide med et lite intervju. Han har på seg solbriller og snakker sakte på gebrokkent engelsk. Spørsmålene blir besvart mens du hører bønneropene fra nabolagets minaret i bakgrunnen.

– Jeg har aldri tilbragt noe tid utenfor Afghanistan. Før jeg kom i kontakt med metal musikk, så hørte jeg på indisk og afghansk pop-musikk. Han retter litt på solbrillene før han fortsetter..

– Fetteren min kom på besøk fra India og hadde med seg en dvd med musikkvideoer av Metallica. Før dette så visste jeg ikke hva  gitarer, trommer eller bass var, så jeg spurte fetteren min hva slags instrument det der var. Han svarte at det var gitar, bass og trommer. Etter dette bestemte vi oss for å starte et metalband. Først spilte vi bare coversanger, men nå spiller vi våre egne sanger.

Med motordur fra motorsykler som hastig kjører forbi utenfor i bakgrunnen, spør jeg om hvilke utfordringer bandet hans District Unknown møter i det daglige?

– Vi må ta vare på familiene våre. Rock er veldig nytt i Afghanistan, så alle tror vi er satanister. Vennene våre kommer på konsertene våre fordi de kjenner til rock og metal. Vi har få muligheter til å annonsere konserter og mange er trangsynte etter tretti år med krig. De kjenner ikke til det. Dette er hva vi har problemer med.

Qais i full vigør på The International Club. Foto: Ellie Kealey

Praten fortsetter videre og vi prater om favorittband og hva slags håp han ser for seg selv. Det er nesten umulig å ikke like den lille spinkle skikkelsen som er Qais. Han har lyst til å spille på Rock Am Ring og å stikke til Canada på sikt. Jeg spør han om han kan stikke til India for å se konserter der ettersom markedet har åpnet seg mer og flere store band tar turen innom India. Jeg ser ikke blikket hans fordi det er skjult bak de gigantiske pilotbrillene. Stemmen er uansett trist.

– Jeg kan ikke dra til India for å se konserter der og bruke pengene mine der. Jeg må forsørge familien min. Det er hardt i Afghanistan og veldig få gode jobber. Uten ironi fortsetter han. Jeg håper at jeg en dag blir rik, så jeg kan dra til India og se konserter der. Det er drømmen og håpet mitt.

Intervjuet er over for District Unknowns gitarist og han forsvinner inn på stua i Sound Central kåken. En dag bak laptopen venter Qais og senere et av hans uttallige løpeoppdrag for Travis. Jeg vet ikke hva jeg skal tro om håpet og drømmen til Qais. Jeg har hørt utopiske drømmer fra fattig og rik i Norge, men dette er Afghanistan.

Hør det fulle intervjuet med Qais under:

[audio:http://srib.no/wp-content/uploads/2012/12/Intervju-med-Qais.mp3]

Hasjtåka fra Sri Lanka

Bandet imponerte stort under de to oppvarmingsdagene som ble holdt på The International Club. Det er ganske rart å se tørre byråkrater fra verdens ambassader groove til metal-musikk, men heldigvis står afghansk ungdom for entusiasmen. De hopper rundt og forsøker å få til en mosh pit. De gjør dette med en viss grad av hell. Det viser uansett til at det sri lankiske bandet Paranoid Earthling har greid å imponere publikum. Gammel som ung.

Etter konserten sitter jeg på uteområdet til The International Club og lar blikket mitt gli over det surrealistiske synet av svømmebassenget som er foran meg. Jeg planlegger spørsmålene i hodet som jeg snart skal stille Paranoid Earthling. Jeg blir bedre kjent med bandet etterhvert. Jeg er med på tur med bandet til Panjshir.  “This is Massoud country” blir vi forklart.

This is Massoud country. Foto: Knut Gigstad

Vel fremme benytter medlemmene i Paranoid Earthling seg av muligheten til å ta noen promobilder. Jeg er en av amatørfotografene som bistår bandet. Neste dag henger jeg på The Venue og hører på en jam-session med Adam og Omar. Jeg får plutselig øye på Paranoid Earthling. Jeg har timet dette riktig slik at det ikke skal krasje med en av de uttallige weed seansene som bandet har for vane å holde.

Folk er alltid på tilbudssiden og dette bandet er intet unntak. De er i humør for et intervju og vi setter igang med jammingen til Adam og Omar i bakgrunnen. De har gitt ut en EP nå som heter Rock’n Roll Is My Anarchy. Jeg spør nysgjerrig hvor lang tid det har tatt å utgi denne EPen ettersom bandet har eksistert i elleve år

– Fuck! Elleve år! svarer gitaristen og frontmann Mirshad, og vi dauer av latter.

Bandet ble tatt vel imot av publikum på festivalen og jeg lurer på om de ble overrasket over mottagelsen de fikk – det ble vi. Vi hadde sett foto av fjorårets festival, men det å faktisk oppleve det! Mirshad tar en liten pause før han fortsetter

– Jeg kan forstå hvorfor tung musikk kan oppstå her. Ungdommen her er ganske undertrykket. Det har akkurat startet og frøet har blitt plantet.

Etter at Mirshad har kommet med svaret bryter kjapt bassist Dhanuska inn.

– Etter alle årene med krig, så jeg tror jeg folka her trenger en pause. De har ikke hatt denne formen for underholdning på tretti år og jeg tror de trenger det. All den energien som har ligget å ulmet og nå kan de frigjøre det. Det er det rock er.

Jeg har i likhet med bandet reist inn i landet og opplever Afghanistan for første gang. Var de på noe tidspunkt redde for å reise hit?

– Vi var ikke så redde. Mirshad forklarer det med en lettfattelig mine

– Vi har hatt en etnisk konflikt som har raste i tretti år. Vi var de heldige. Vi bodde i Colombo.

Mirshad forklarer videre hvordan det var å leve under denne krigen.

– En bombe går av her og en bombe går av der. Når det kommer til Afghanistan så har vi skjønt at det ikke er som det blir fremstilt på tv. Foreldrene våre fikk litt hetta. For et par uker siden drepte en selvmordsbomber tolv stykker. Foreldrene våre så det og ble livredde for oss, men de ser bare det som blir vist på tv. Hvis det eneste inntrykket du får av Afghanistan er at bomber sprenges og at folk blir drept, så vil du jo selvsagt bli bekymret hvis sønnen drar dit. De ser ikke det gjestmilde og gavmilde ved det afghanske folket og musikk kommer til å være en stor hjelp for ungdom i dette landet.

Jeg forbereder meg på stille det siste spørsmålet til Paranoid Earthling. Så langt er det bare Mirshad og Dhanushka som har åpent kjeften. Hvordan er Kabul i forhold til Sri Lanka. Svaret kommer kjapt fra Mirshad.

– Kabul er som Colombo i Sri Lanka. Det samme, men i større omfang.

Hør intervjuet med Paranoid Earthling under:

[audio:http://srib.no/wp-content/uploads/2012/12/Intervju-med-Paranoid-Earthling.mp3]

Paranoid Earthling poserer i Panshjir. Foto: Knut Gigstad

IFA – Hightend security alert og District Unknowns Trommis

Etter å ha kommet til IFA,  får vi vite at de to medlemmene fra Kabul Dreams er i trygghet og at de ikke har blitt skadet. Hvorfor ble de innblandet i masseslagsmålet? Noen forteller meg at bilisten som startet slagsmålet hadde kommet med obskøne bemerkninger til Robyn, og at de hadde bedt han om å slappe av. En annen forteller meg at bandet ikke er spesielt populært blant den mannlige delen av befolkningen, siden alle kjærestene deres sikler etter bandet.

Den eneste troverdige grunnen jeg finner er at det kom til et masseslagsmål er at bilisten ble forbannet over et eller annet. Han prøver å få inn et slag mot et Kabul Dreams medlem, men var ikke veldig flink til å sloss. Dette resulterte i at bilisten fikk en rett høyre som igjen resulterte i et kutt. Folkemengden trodde at det var bilisten som ble angrepet og så var haraballet i gang.

Jeg har tråkket rundt og sett alle bandene opptre, og publikum er helt ekstatiske over District Unknown og Paranoid Earthling. Det sies også at det Afghanistan første stage dive i historien ble gjennomført under District Unknowns konsert. På festivaler jeg ellers drar til, så er alkohol i fokus og selvsagt droger. Dette er en helt tørrlagt festival og hva enn du vil ha i deg av party favors, må du ha i deg etter at konsertene er over.

Mens jeg vandrer hvileløst omkring får jeg plutselig øye på District Unkowns trommis Pedram. Han har tid til å snakke med meg i seks minutter før han skal på scenen igjen. Familien hans er også her, så jeg vil ikke ødelegge et familie øyeblikk med å være for pågående med opptakeren. Et av de kuleste sitatene jeg har fått fra Pedram er at de har gjort flere intervjuer enn konserter.

Ha ha! Når journalister hører at vi er et metalband fra Kabul, så blir de helt – wow! La oss intervjue disse folka. Det er jo helt sjukt! Det hele det betyr er at vi er et metalband fra Afghanistan og det er rimelig drøyt i verdens målestokk.

Jeg ler godt under intervjuet med Pedram. Han er i ferd med å utdanne seg til å bli ingeniør og det merkes på hans veltalenhet. Dette er en av de yngre som har en sjanse til å greie seg

Jeg er ikke en person som har mange meningsfulle beskjeder til noen. Det eneste jeg kan si er, hvis alle andre på kloden kan spille metal, så kan jeg gjøre det også. Jeg er et menneske. At jeg kommer fra Afghanistan forandrer ikke det.

Pedram i aksjon på IFA. Foto: Ellie Kealey

En av de virkelig store utfordringene for afghanske band er å få tak i utstyr og ikke minst riktig utstyr , det er helt ekstremt vanskelig i Kabul. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg vet om absolutt alt tilgjengelig trommeutstyr i Kabul. Vi har maksimum femti deler tilgjengelig i denne byen og det er kanskje fem trommesett i byen, men det er samme vanskeligheter for gitarister og bassister. Pedram er tydelig engasjert nå eller så er det stresset som har jaget han opp. Klokken tikker ned mot konserttid, men han fortsetter villig videre.

– Hvis noen i et band kjøper noe, så vet alle om det og det er heller ikke så mange band i Kabul. Rundt ti band, både afghanske og internasjonale(expats). Vi blir nødt til å dele utstyr og det er ikke alltid komfortabelt, men du vil alltid trenge utstyr som du ikke får tak. Så du låner bort og andre låner utstyr til deg.

En annen historie som omgir District Unknown er at de pleide å spille med masker.

– Vi gjorde det ikke lenge. Vi gjorde det i seks måneder. Pedram forklarer dette på en litt for innøvd måte, så det er tydelig at han har blitt stilt spørsmålet en zillion ganger.

Spiller du i et metalband her så er det åpenbart at du ikke gjør det for pengene. Du gjør det fordi du ELSKER det.
Kommer du fra et konservativt muslimsk land, så vil du bli anklaget for å være anti religiøs til og med satanist.

Pedram forteller også om hvordan det gikk til at de droppet maskene.

– Det var et farvel show for den gamle gitaristen vår. Vi var annerledes kledd og vi hadde masker på. Så spilte vi ikke på seks måneder før denne festivalen kom på banen og da sa vi Fuck it! Vi var heller ikke vant til å spille med maske på og det er tungt som bare faen! Vi bestemte oss for at enten spiller vi uten masker eller så driter vi i det. Disse ryktene om masker og alt det der eksisterer fremdeles og er til og med større idag enn noen gang tidligere, men det har aldri skjedd oss noePedram tar noen siste drag av siggen før konserten skal starte, men han kommer med en siste formaning.

– Hver gang noen sier at det jeg driver med ikke er akseptert, så sier jeg bare at det jeg driver med er kunst. Jeg fornærmer ingen og hvis du ikke liker det, så trenger du ikke å komme på konserten.

Hvis en overveldende majoritet mener at jeg skader samfunnet ved å spille live så er det greit, da skal jeg ikke spille live, men ikke kom å fortell meg at jeg ikke kan spille i mitt eget øvingsrom og lage musikk.

Pedram sier nervøst

– Done? Jeg nikker og han haster inn. Alle intervjuene er unnagjort og jeg kan slappe av.

Hør intervjuet med Pedram under:

[audio:http://srib.no/wp-content/uploads/2012/12/Intervju-med-Pedram.mp3]

Publikum IFA. Foto: Ellie KealeyJeg er sliten og jeg står ved parkeringsplassen som er vendt ut mot den massive og godt bevoktede porten til IFA. En av sikkerhetsfolkene som er tilknyttet festivalen kommer bort til meg.

– What are you doing here? Are you waiting for transport?

Jeg svarer som sant er at jeg bare er sliten og lei av menneskemengden. Jeg tar bare en sigg litt unna folk.

– Don’t smoke over here mate,  we’ve got a hightend security alert, sier han på australsk maner.

Jeg spør hva det innebærer.

– Oh, someone spotted two suspected suicide bomber cars.

Jeg tar poenget og setter meg ned med en av de afghanske sikkerhetsfolkene for å røyke. En halvtime senere er australieren ved meg igjen.

Oh, by the way. The security alert has been lowered. I don’t think we’re the target anyway.

Jeg husker at Jake hadde et klistremerke på speilet hvor det stod TIA. Hva betyr det spurte jeg Jake.

– This Is Afghanistan. The original meaning is This Is Africa. It’s just a wake up call.

Et bedre råd har aldri blitt gitt av en krigsfotograf.

 

Les mer om Knuts opplevelser i Kabul her:

Sound Centrals kvinnelige artister – Kabuls virkelige helter

Kabul Rock city

Send

Your email address will not be published. Required fields are marked *