Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Quentin Tarantino er en merkelig skrue og hans filmer har alltid båret et unikt særpreg. Fra popkultur-marinaden som var Reservoir Dogs, til grindhouse-hyllesten Death Proof, mannen har en fantastisk evne til å hylle gamle, og gjerne glemte filmer. Samtidig tilfører hyllesten alltid noe nytt og spennende.
Slik holder Tarantino seg både konservativ, og forfriskende. Som seer er det derfor en uvant opplevelse å se Tarantinos nyeste film. Man føler, som følge av hans spesielle måte å lage film på, at man vet hva man kan forvente, men det er alltid noe ukjent – noe nytt med filmene hans.
En typisk hevnhistorie
Mine forventinger til Django Unchained var lik null. Det virket som en så merkelig film for Tarantino å lage. Ja, den hyller de gamle spagetti-western han så på da han var yngre, men det virket ikke som om det var en spennende historie der. Kun en typisk hevnhistorie, slik han har laget tidligere med Kill Bill-filmene.
(Foto: The Walt Disney Company Nordic)
Slaven med et hjerte av gull
Filmen åpner med tidligere tannlege dr. King Schultz i det han kjøper slaven Django. Schultz’ nåværende beskjeftigelse er som dusørjeger, og han trenger Django til å identifisere sitt neste mål, som tidligere var Djangos slaveherrer. Schultz legger fort merke til slaven med et hjerte av gull og sverger å hjelpe Djangos jakt etter sin fortapte kone.
Vi som er over middels interessert i film kan overlegent si at Tarantinos filmer skamløst hyller andre filmer, men mannen i gaten vil nok aldri vite at Django Unchained tar sitt navn fra den gamle westernen Django av Sergio Corbucci. Flere av filmens scener spiller på et sett med gamle filmer, man legger ikke merke til det uten at man vet hva man skal se etter.
Det mest tydelige man kan peke på er overdreven zooming i enkelte nøkkeløyeblikk i filmen. Ser man traileren vil dette være synlig når Leonardo DiCaprio blir introdusert. Kameramann Robert Richardson (JFK, Hugo) zoomer fra andre siden av rommet, og over til et nærbilde av DiCaprio. Dette i kombinasjon med Tarantinos mange stilistiske grep, gir filmen et virkelig særpreg, til og med innen Tarantinos kanon av filmer. Jeg kan ikke minnes å ha lagt så godt merke til spesielle stilgrep siden Kill Bill vol. 1, og det alene gjør Django Unchained til en av Tarantinos mest minneverdige filmer hittil.
(Foto: The Walt Disney Company Nordic)
En unik skildring av rasisme
Det som imidlertid virkelig gjør Django Unchaind så unik, er historien den forteller. Hevn er ikke et ukjent motiv for regissøren, men det er måten det settes opp mot det tematiske bakteppet. Popkulturelle referanser må i stor grad vike til fordel for en overraskende god skildring av rasisme. Med Django som hovedkarakter får man automatisk en rekke situasjoner hvor afroamerikanernes plass i det amerikanske samfunnet blir et tema. Django er som følge av hans samarbeid med Schultz en fri mann. Men i et USA hvor slavehandel fortsatt er vanlig, er det utenkelig at en svart person har samme rettigheter som hvite. Filmen gjør stadig et poeng ut av at Django rir på sin egen hest, noe som var uanstendig og til og med ulovlig på denne tiden. Til og med når de hvite blir konfrontert med det faktum at Django er en fri mann, klarer de ikke helt å fatte konseptet.
Den morsomste og tåpeligste eksemplifiseringen av rasisme får vi presentert når Django skal bli vist rundt på en plantasje av en slave, men med den frihet en fri mann fortjener. Plantasjeeierens forutinntatthet mot svarte gir Django imidlertid ikke alle rettigheter, og det er genuint morsomt å se plantasjeeieren prøve å forklare det tilfeldige klasseskillet som skal gjelde for Django.
(Foto: The Walt Disney Company Nordic)
Forrykende skuespillerprestasjoner
Om det var en ting Inglorious Basterds viste så var det at Christoph Waltz (Carnage, Water for Elephants) var en forrykende god skuespiller. Django Unchained tar dette til uante høyder hvor Waltz spiller dr. King Schultz. Bare dialogfremføringen gjør figuren minneverdig, men det er alle de små tingene som virkelig hever Waltz’ prestasjon. Hvordan han steller barten, hvordan han rett foran øynene på oss endrer sin karakter, og hele hans holdning oser med små karaktertrekk man vanligvis ikke får fra skuespillere. Jamie Foxx (Ray, Collateral) er lett å overse med sin tilbaketrukne figur, men han kunne ikke spilt Django på en annen måte uten at det ville vært merkelig. Foxx skal underspille og han gjør det praktfullt.
Waltz stjeler kanskje showet med sin fantastisk gode karakter, men Leonardo DiCaprio (The Departed, Blood Diamond) gjør en usedvanlig solid rolle. Jeg har alltid likt DiCaprio selv om det er enkelt å legge han for hat når man ser Titanic, men mannen vet hvordan han skal spille sine roller. Som plantasjeeieren Calvin Candy gjør DiCaprio Candy til en virkelig foraktelig figur. Arrogansen DiCaprio klarer å skildre gjennomsyrer alt han gjør, og man ser umiddelbart at Candy er noen man hater. Gode antagonister er noe vi elsker å hate, men som samtidig er merkelig tilrekkende, og DiCaprio gjør det med glans. All ære til DiCaprio som klarte å gjøre en slik dum, ondsinnet og gjennomsyret rasistisk figur underholdende og interessant.
(Foto: The Walt Disney Company Nordic)
Knakende god underholdning
Et tematisk motiv er sjelden vare for Tarantino. Spesielt et som virkelig er av betydning. I de fleste tilfeller er han tilfreds med å skape en historie som bare underholder på sitt eget vis.
Denne gangen viser Tarantino at han evner å ta fatt på vanskelige tema som rasisme, og likevel lage knakende underholdende film ut av det. Selv om Tarantino aldri kan gjenskape magien han lagde i Pulp Fiction har han aldri vært nærmere.
(Bilder: The Walt Disney Company Nordic)